Mine morgenrutiner! -Fem trinn til en perfekt start på dagen

”Fem trinn til å skape en perfekt morgenrutine” var overskriften jeg kom over på Facebook en kveld jeg lå og scrollet på mobilen etter at jeg hadde krasjlandet på sofaen. Jeg åpnet linken og leste med stor interesse. Artikkelen var illustrert av en stor seng med en vakker, smilende kvinne som strakte hendene mykt i været. Morgensolen sendte varme stråler over det hvite sengetøyet, og ved siden av senga stod det et nattbord med bøker, friske blomster og en stor kopp te.

På et annet bilde satt en kvinne i delikate, hvite klær i lotusstilling på en strand, i en fargesprakende soloppgang. ”Hvis du ikke har 30 minutter å bruke på å skape en god morgenrutine, har du ikke noe liv”, leste jeg. ”Still klokken en halvtime tidligere enn du pleier, så skaper du tid og rom for en start på dagen som fyller deg med indre ro og energi”.

Les videre

Nytt år, brutte løfter?

Jeg bruker alltid årets siste dager på det jeg kaller en mental vareopptelling. Hva har vært bra i året som har gått, hvem har det vært godt å ha i livet mitt? Hvilke opplevelser sitter jeg igjen med og hva har jeg lært av livets brutale motbakker? Jeg tenker i gjennom samtaler som har gitt meg en spire til å vokse og utvikle meg, mennesker jeg har møtt på sitt mest sårbare, men som også har vist en formidabel styrke, og mennesker som har møtt meg på mitt mest sårbare. Og som har utgjort en forskjell i mitt liv. Jeg tenker på hva og hvem som har utfordret meg, inspirert og engasjert meg. Og jeg tenker på hva jeg vil ta med meg videre til 2018.

Les videre

– Seriøst… enda mer mas om kvinnedagen?

I dag er det 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, og vi vet av erfaring at personer fra høyresiden nok en gang kommer til å gaule ut den gamle visa om hvor unødvendig dagen er, at likestillingskampen er elitens bakstreverske, sutrete øvelse for sure rødstrømper. Vi er jo så likestilte! Kvinner har nøyaktig like muligheter som menn, det handler kun om personlige ambisjoner og valg. Er du ikke likestilt, er det ditt problem.

Alle kamper er vunnet, og «jeg» har ingenting å takke de gamle forkjemperne for. «Jeg» er ikke kvotert, har aldri blitt diskriminert eller opplevd at jeg ikke har blitt tatt seriøst fordi jeg er kvinne. Dessuten er feminister skikkelig usexy.

Les videre

Mitt perfekte liv!

Jeg har så utrolig mye å være takknemlig for! Skjønne og veloppdragne barn, som alltid viser at de setter stor pris på mammaen sin. Jeg har verdens kjekkeste mann, en herlig familie, mange, nære venner, jeg sjonglerer en spennende jobb med aktive hverdager, lager alltid sunn mat til familien, vi er på turer, trener, opplever verden, drikker champagne med venninner og livet smiler alltid! Jeg våkner hver morgen og er full av energi og tiltakslyst. Jeg har alt på stell, også husarbeid og klesvask, og jeg får god tid til å pleie meg selv, gjøre yoga og kjenne på en dyp, indre ro. Fordi jeg fortjener det!

… du skjønte den nå, ja? At jeg forsøker å skrive ironisk? Selvfølgelig gjør jeg det. Livet mitt er ikke perfekt, jeg er ikke perfekt, og jeg kjenner vel egentlig ikke noen som er perfekte heller.

Les videre

Virginia og jeg. Bekjennelser fra en baderomskrakk

img_3606– Rommet er like mye abstrakt som konkret, argumenterte jeg. Hun skriver jo om at kvinner trenger et fysisk rom borte fra dagligstuen som er omringet av ungeskrik og andre forstyrrelser, for å kunne produsere litteratur. Men det handler jo åpenbart også om å etablere et eget litterært rom, et kvinnelig rom i offentligheten. En litterær stemme, sa jeg med iver og engasjement. – Jeg mener det først og fremst er tilgangen til et slags kontor, en skrivestue, fysisk adskilt fra resten av huset, brøt min beleste studievenninne inn.
Det var slutten av 90- tallet, og gjengen fra lesesalen hadde flyttet kaffepausen ned til Café Opera. Kaffeen var like beksvart som den store og uformelige regnfrakken som lå fuktig over stolryggen; min faste følgesvenn i stiv kuling og regn over Puddefjordsbroen.

Les videre

Kebab er kebab!

Gjesteinnlegg fra min 13 år gamle sønn Georg

Odins soldater er en innvandringskritisk borgerforening. De mener at de beskytter landet fra innvandrere som bare «stjeler, selger narkotika og tafser på norske damer». De har på seg svarte hettegensere med vikinghjelm og norsk flagg på ryggen. Odins soldater «patruljerer» på kveld- og nattestid fordi de liksom skal beskytte nordmenn, og særlig norske damer, fra innvandrere.

 

Rasisme er et stort problem i dagens samfunn. Enkelte personer får ikke jobb fordi de kanskje ser annerledes ut eller har en annen religion enn vår. De siste årene ser det ut som at rasismen har økt i Norge, kommentarfeltene på nettaviser og Facebook flommer over av rasistiske utsagn. Dette merker særlig unge politikere med utenlandsk bakgrunn. Hadia Tajik som er nestleder i AP og sitter på Stortinget ble utsatt for drapstrusler og grov hets da hun stemte for å innføre republikk i Norge. Derimot de andre som stemte likt henne, brydde ingen seg om. Hadia er født og oppvokst i en liten bygd i Rogaland, og har pakistanske foreldre. Hun kan tydeligvis ikke mene noe uten å bli truet på livet. Dette gjør meg sint og lei meg!

Hadia_Tajik_-_Arbeiderpartiet

 

Vi sier at Norge er et fritt land der vi har respekt for menneskerettighetene. Alle mennesker er like mye verdt, uansett hudfarge, etnisitet og religion. Ytringsfriheten gjelder alle og er en norsk verdi vi er stolt av. Men det mener tydeligvis ikke Odins soldater og andre innvandringskritiske borgere, som sier at kun nordmenn og alt som er norsk er godt nok.

Det ble derfor litt morsomt da ev av lederne av Odins soldater skrev på deres Facebookside at «Muslimsk mat som kebab og lignende, skal ikke mere spises. Vi boikotter dette fra nå av. Ingen skal tjene noe eller bli støttet av oss (…). Spis norsk mat, folkens. Vær tro mot mor Norge!»

Da gikk det visst opp for en av «soldatene» at han stod i fare for å miste kebaben sin. «Unnskyld meg, altså.. Men dette blir for dumt! Jeg er ganske så rasistisk, men dette var litt i drøyeste laget. La nå for Guds skyld folk få lov til å spise det de vil!».

Mye av den maten vi spiser, våre klær, kultur, musikk, sport og tilbehør kommer fra utlandet. Det er alt dette som har vært med på å forme Norge slik vi lever i dag. Det gikk ikke opp for «Odins soldater» før de stod i fare for å miste kebaben sin.

«Nei til utlendinger og muslimer! Men kebaben min? Den får du aldri!»

 

Arbeidsledighet? Visst pokker er det krise!

Arbeidsledigheten stiger, også i vakre Eigersund. Foto: Sem Hadland, Eigersund kommune

– Vet du hva det aller beste er? Det var sent i september, og vi satt ute i den klare høstlufta og tok en kaffe. Sola varmet fortsatt, og solstrålene fremhevet de gylne fargene på trærne og buskene rundt oss. Mannen jeg snakket med hadde vært fagarbeider i samme yrke i over 30 år. Stolt fagarbeider og fagforeningsmann uten en eneste dags sykefravær. Stolt familiefar, huseier, og nå også bestefar. Han levde et godt liv, og var både familiens og naboenes velvillige ”vaktmester”. Alltid med et smil, og alltid med en munter kommentar på lur. Bobilen var hans og konas lidenskap, og den hadde fraktet dem rundt i hele Europa. Det var før arbeidsulykken. Flere år med operasjoner, smerter og utallige besøk på legekontorer, sykehus, andre offentlige kontorer og på NAV. Han hadde fått innvilget halv uføretrygd, og min jobb var å bistå mannen i å finne et nytt yrke i de siste femti prosentene. Han var godt voksen, og kunne ikke gå tilbake til sitt gamle yrke.  Les videre

Jakten på indre ro. Eller: behold søndagen som annerledesdagen!

IMG_2030

– Hva kan jeg hjelpe deg med? Den unge, smilende damen bak disken i parfymeriet så på meg. Hun hadde langt, lyst hår som var samlet i en krans rundt hodet, og hun vekslet mellom å se på guttene og meg. Jeg ante både latter og sympati i blikket hennes.

Jeg kunne ikke klandre henne. Å dra med seg tre gutter inn på et kjøpesenter midt på dagen i vinterferien var i overkant optimistisk. Til tross for at jeg hadde lokket dem med både is og besøk i dyrebutikken (3-åringen), var min vanligvis ganske harmoniske minstemann for anledningen byttet ut i en hylende, svett turbovariant. Han løp frem og tilbake, og mitt forsøk på å be 8- og 12 – åringene om å hjelpe til så ikke ut til å nytte. 12 – åringen var oppgitt. Og flau.

Les videre

Trollene i Gaza

– Eg e redde! Den varme, lille kroppen strekker seg mot meg. Jeg løfter ham ut av senga. Han holder armene tett rundt halsen min, og jeg stryker, trøster, godsnakker. Tørker de salte tårene, og sier at det ikke finnes troll. De er bare i eventyrene. Bysser ham til pusten blir tung og øyelokkene faller igjen. Legger ham varsomt ned igjen i senga. Ved siden av Ole Brumm. Står og ser en stund på det fredfulle barnet, som puster rytmisk og trygt igjen.

Åpningsvignetten til Kveldsnytt. Altandøra er åpen, det går mot nok en tropenatt. – Våpenhvile, sier Barack Obama. Han har blitt gråere i håret, ser jeg. Obama har ringt statsminister Netanyahu, sier de på tv. Mads Gilbert er en notorisk løgner, sier MIFF, om legen som med livet som innsats stopper blødninger, amputerer og redder liv. Demonstrasjonstog, krav om handelsblokkade. Og hva med Hamas? Bilder av døde barn, mødre som gråter og hyler ut sin smerte. Storpolitikk, og menn i svarte dresser. Hvor mange penger har USA gitt i militær støtte til Israel? 800 milliarder? Og hva med NATO?

– Har du hørt at Palestinske barn har begynt å tisse på seg om nettene? Mannen min leser fra en artikkel på nettet. Han rister sakte med hodet, og sukker tungt. – De våkner og skriker av skrekk, og tørr ikke å gå på do. Han legger iPaden på stuebordet og snur seg mot TV- skjermen.

Og da kjenner jeg det. Våger å se på bildene på tv. Virkelig se. Det er for overveldende. Lydene, bildene. Den bunnløse redselen og den ufattelige sorgen. Begravelsene. Bombene som faller over hus, skoler og badestrender. Knuser, dreper og lemlester. Fire barn drept mens de lekte på stranda i Gaza. De kastet steiner i vannet og lekte i bølgene. Akkurat slik mine sønner elsker å leke i strandkanten. Og barna tisser om natten, fordi marerittet ikke forsvinner når de våkner.

Og jeg? Jeg gråter. Jeg gråter for mødrene og fedrene som ikke kan trøste barna sine. Som ikke kan si at troll ikke finnes. For trollene finnes, de regner ned i form av bomber over Gaza. Hvilke varige traumer de skaper i de små barnesinnene kan vi ikke forestille oss. Hvilke nye troll som vokser frem i skyggene av okkupasjonen aner vi heller ingenting om. Det jeg vet, er at barn som gråter skal ha trøst, klemmes varsomt, og bli trygge i mamma eller pappas favn. Men palestinske barn kan ikke flykte fra sine mareritt. De er fanget, fanget i et levende mareritt, omringet av fryktelige troll. De kan ikke flykte.

Norsk, feministisk navlebeskuelse?

yemeni-child-brides-husbands-615

Dette bildet berører meg dypt. Fotograf Stephanie Sinclair fra National Geographics har foreviget to barnebruder fra Yemen. Tahani i den rosa kjolen var bare 6 år da hun giftet seg med Majed på 25. Hun fortalte journalisten at hun virkelig hatet ham. Studer ansiktsuttrykket til Ghada. Jenta i den grønne kjolen. Hun er en av flere millioner jenter som  hvert år mister sine grunnleggende rettigheter, som må slutte på skolen, og ta seg av mann, familie, husholdning og etter hvert føde mannens barn. Lenge før kroppen er fysisk og psykisk klar. Flere tusen jentebarn dør når de skal føde, eller blir skadet for livet, fordi den spinkle, unge kroppen ikke er klar.

Organisasjonen Girls Not Brides  anslår at så mange som 14 millioner jenter under 18 år blir giftet bort hvert år. Og bruder ned i 5- årsalderen er ikke uvanlig. Små jenter, som blir frarøvet sin barndom, som blir utsatt for vold, voldtekt og mister sine basale menneskerettigheter.

Disse jentene er èn av grunnene til at jeg i dag markerer 8. mars

En annen grunn, er undersøkelsen jeg kunne lese i avisene denne uka, at hver tredje kvinne i EU har blitt utsatt for vold eller voldtekt. Hver tiende kvinne i Norge har blitt utsatt for voldtekt. Enkene i India, traffickingofrene fra Øst- Europa og kvinnene som blir utsatt for systematisk voldtekt og tortur i Kongo. Kvinnene som blir offentlig steinet til de dør, fordi de har blitt forelsket. Og alle de andre, der ute i verden, som blir nedtrykt av samfunn tuftet på patriarkalske voldsstrukturer.

Samtidig kjemper jeg for norske kvinners rettigheter!

I 2013 ledet jeg komiteen for markeringen av Stemmerettsjubileet i Dalane. Vi hyllet foregangskvinner og glemte hverdagshelter, vi hentet frem nye kvinnestemmer fra vår egen tid, og ble inspirert av glitrende foredrag av dagens foregangskvinner. Og det slår meg: den kampen våre formødre har kjempet, for frihet, likestilling og like rettigheter, er under press. Våre formødre vant kampen om demokratisk deltakelse, og sterke kvinner som Gro Harlem Brundtland står som en bauta i dannelsen av den kvinnevennlige velferdsstaten. Med permisjonsordninger, barnehageutbygging, rettigheter i arbeidslivet, og senere fedres rettigheter. Den blåblå regjeringen, med Erna Solberg i spissen, bygger i dag ned disse rettighetene, steg for steg. Dyrere barnehager, utvidet kontantstøtte og redusert permisjon for far, fører til et mindre likestilt familieliv.

Vi har fortsatt mye å kjempe for, også i Norge. I dag blir kvinner som uttaler seg i offentligheten kuet og utsatt for trusler og hets. Flere dokumenterer og medieoppslag har vist hvilken pris de modigste kvinnene i dagens samfunn må tåle. Mennene som hater kvinner sitter bak sine tastaturer, der hatet og truslene drypper syrlig ut i internettets anonyme verden. Og flere kvinner gir opp. Noen blir truet til taushet. En klar, offentlig stemme er ikke verdt hundretalls kommentarer i retning «Hore! Du fortjener å bli voldtatt! Jeg vet hvor du bor, og hvilken skole barna dine går på, ditt ludder!» (Hentet fra kommentarfeltet i en gjennomsnittsdebatt etter artikkel om og av en sterk kvinne). Ett år etter stemmerettsjubileet, og i  jubileumsåret for den norske grunnloven, våger jeg å påstå at norske kvinner (og særlig kvinner med innvandrerbakgrunn) ikke har samme grad av ytringsfrihet som norske menn.

Retten til å bestemme over egen kropp er en av våre mest grunnleggende rettigheter

Høyres hestehandel med Krf om å gi leger rett til å reservere seg mot å henvise til abort er intet annet enn et angrep på abortloven. Den rammer kvinner som er i en svært sårbar situasjon. Den frarøver kvinner en grunnleggende frihet. Det er derfor saken mobiliserer så mange til å gå i tog i dag.

Fungerende leder i KrF, Dagrunn Eriksen, uttaler at kampen mot reservasjonsretten er trist og pinlig, at norske kvinner er navlebeskuende og egoistiske, siden de kjemper mot reservasjonsretten og ikke for de millioner av kvinner som lever i slaveliknende forhold. Likestillingsminister Solveig Horne sier at reservasjonsretten ikke er viktig for henne, at vold i nære relasjoner er viktigere.

Her er vi ved sakens kjerne

Kvinners frihet skal tydeligvis rangeres. Du skal ikke kunne kjempe for norske kvinners rettigheter, før du har ordnet opp i all undertrykkelse i resten av verden. Det poenget kjøper jeg simpelten ikke. Jeg, og de fleste andre som i dag er ute og markerer og feirer kvinnedagen, klarer å ha flere tanker i hodet på en gang. Jeg vil fortsette å jobbe politisk for å bedre situasjonen til alle verdens kvinner og barn. Det gjør jeg blant annet via engasjement i frivillige organisasjoner, og gjennom mitt medlemsskap i Arbeiderpartiet, som er en solid forkjemper for kvinners rettigheter i store deler av verden. Samtidig kan jeg ikke godta at norske kvinner ikke er verdt å kjempe for. Frihet til å delta i det offentlige rom, fri fra vold og voldtekt, rettigheter i arbeidslivet (lik lønn for likt arbeid, kjønnsdelt arbeidsmarked, uønsket deltid, tilgang til makt og posisjoner) og retten til å bestemme over egen kropp – er like viktig om du bor i Yemen, Kongo, India eller Norge. For å sitere Hillary Clinton:

Women`s Rights Are Human Rights

Så: gratulerer med dagen, alle verdens jenter og damer! Jeg heier på dere, jeg kjemper for dere, i solidaritet og søsterskap. Sammen er vi sterke!