Mitt perfekte liv!

Jeg har så utrolig mye å være takknemlig for! Skjønne og veloppdragne barn, som alltid viser at de setter stor pris på mammaen sin. Jeg har verdens kjekkeste mann, en herlig familie, mange, nære venner, jeg sjonglerer en spennende jobb med aktive hverdager, lager alltid sunn mat til familien, vi er på turer, trener, opplever verden, drikker champagne med venninner og livet smiler alltid! Jeg våkner hver morgen og er full av energi og tiltakslyst. Jeg har alt på stell, også husarbeid og klesvask, og jeg får god tid til å pleie meg selv, gjøre yoga og kjenne på en dyp, indre ro. Fordi jeg fortjener det!

… du skjønte den nå, ja? At jeg forsøker å skrive ironisk? Selvfølgelig gjør jeg det. Livet mitt er ikke perfekt, jeg er ikke perfekt, og jeg kjenner vel egentlig ikke noen som er perfekte heller.

Jeg er heldig som er frisk, som har familie, venner og en jobb, det må jeg innrømme. Og det er jeg veldig takknemlig for. Men det betyr ikke at ikke også mitt liv handler om oppturer og nedturer, om rot, en uendelig klesvask, om søvnløse netter, slitsomme morgener, om krangling, store regningsbunker og dager der alt er tungt. Om stress og en følelse av ikke å strekke til på noen av livets arenaer.

Men dette skriver jeg aldri om. Jeg deler aldri bilder av krangling og rot, og skriver ikke om kjipe ting og tunge tanker. Tvert i mot er det alltid glansbilder jeg serverer. Riktignok noen kommentarer med en ironisk snert, men alltid godt innafor glansbilde- idealet.

Og de aller fleste gjør det samme som meg. Instagram og Facebook er full av blide og lykkelige mennesker som er på tur, på ferie, med venner, på fest, på jobb.

Vi viser fasadene våre, det polerte og «perfekte».

Men er det et problem?

Jeg møter mange mennesker, både privat, i politikken og gjennom jobben. Og jeg opplever stadig oftere at dette glansbildelivet vi har skapt skaper stress og en følelse av utilstrekkelighet. Og det hindrer folk i å åpne seg og fortelle hvordan de egentlig har det, fordi byrden av å være lei seg og kjenne seg utenfor blir ekstra tung når «alle andre» tilsynelatende er så lykkelige og vellykkede.

Jeg kjenner ei som i fullt alvor sa at hun ikke trodde at noen av de hun var «venn» med på Facebook kunne være ulykkelige eller deprimerte, for de viste jo ikke det? Ei annen, klok dame, sa til meg at hun hadde lyst til å skrike til Facebook i julehøytiden og spørre om alle virkelig var så glade og hadde det så fint med sine familier som bildene og statusoppdateringene viste?

Vi er alle hele mennesker, og alle opplever at livet både handler om dype daler og solfylte fjelltopper

Nesten halvparten av oss vil en eller annen gang oppleve at vår psykiske helse slår en krøll på seg. Men svært få snakker om det. Tabuene er enda tungt tilstede. Vi opprettholder fasaden, fargelegger glansbildet, og gjør det dermed enda vanskeligere for oss selv. Vi bruker så mye energi på å fremstå «perfekte» at det sliter oss ut. Kravene vi stiller til oss selv, og som forsterkes av alle de «vellykkede» rundt oss gjør at vi stresser oss syke og ulykkelige. Jeg vet, for jeg har opplevd det selv. Og jeg kjenner etter hvert svært mange som forteller at de også har eller har hatt det sånn.

Jeg har mange ønsker for 2017. Ett av dem er at vi legger bort glansbildene og fasaden. Jeg mener ikke at vi bare skal snakke om eller poste negative ting og alt som er tungt for oss, hva vi velger å dele må vi jo vurdere selv. Jeg liker å fokusere på det som er positivt, og det bærer mine innlegg i sosiale medier preg av. Men kanskje vi kunne blitt litt ærligere med oss selv og med hverandre, litt åpnere og kanskje vi kunne ha senket skuldrene litt mer?

Jeg tror vi ville hatt godt av det. Jeg vet at jeg ville hatt godt av det. Og mange av de jeg snakker med, og som forteller hvordan de virkelig har det, ville hatt godt av det.

Livet er ingen konkurranse i å være perfekt. Det er tvert i mot de komplekse følelsene, relasjonene, menneskene, smellene vi går på, angsten, gleden, latteren og tårene som danner rammene for de fleste av oss. Så la oss slutte å late som, la oss slutte med glansbilder, og heller leve!

En kommentar om “Mitt perfekte liv!

  1. Tusen tack, Unn, det gjorde mycket att få läsa det här. Jag har tusen liknande inlägg på min blogg – om hur det egentligen är, men vågar aldrig posta. Tack för att du vågar – vågar en, vågar fler. ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.