Kunsten å si nei

«Kunsten å si nei» er et tema som stadig er aktuelt. Når jeg holder foredrag om boken min, «Diagnose: Flink pike», er dette det temaet jeg får mest tilbakemeldinger om i etterkant. Mange sier at de kjenner seg igjen, og at det å si nei er vanskelig. Dermed ender vi opp til å bli slitne og øke vårt «hverdagsstress» over å påta oss oppgaver vi egentlig ikke har energi til, eller lyst til. Oppgaver som kanskje strider mot våre verdier og prioriteringer, og på sikt kan vi ende opp med å leve et liv der vi føler oss «fanget» av andres forventninger til hva vi skal fylle hverdagene våre med. Her kan du lese mer om verdier, og hvordan du kan finne hvilke verdier som er viktige i ditt liv.

Nedenfor deler jeg et lite utdrag fra boken min, der jeg skildrer en helt typisk hverdagssituasjon i mitt liv, og hvordan jeg til tross for en hektisk dag endte opp med å si ja til å bake en kake selv om jeg overhodet ikke hadde tid eller lyst. Hvorfor sa jeg ja? Dette har jeg grublet mye på, og svaret jeg kom frem til var lite sjarmerende. Var jeg så opptatt av å bli likt? En liten kake velter ikke et stort lass, men summen av mange slike små valg, der vi sier ja, når vi egentlig mener nei, kan øke vårt stress, og gjøre at vi føler at vi ikke bruker tiden vår på det som er viktigst for oss. Jeg skriver også om hvordan man kan si nei på en vennlig, men bestemt måte, uten å måtte forklare oss.

Kunsten å si nei
Det var torsdags ettermiddag. Regnet trommet på vindusruten og de mørkegrå skyene lå lavt og tett over bilene som stod i kø langs Jernbaneveien. Jeg var trøtt etter en lang og hektisk uke, satt i bilen på vei hjem fra jobb, og hodet var enda i jobbmodus. Jeg hadde ikke blitt ferdig med rapporten som skulle leveres fredags morgen. Det jeg trodde skulle bli en rolig dag på kontoret utviklet seg til å bli en dag full av møter, telefoner og e – mail som måtte besvares der og da. Antall konsumerte kaffekopper hadde oversteget enhver helsefaglig anbefaling og jeg hadde sneket hånda dypt ned i twistskåla mer enn en gang. Det kom til å bli en lang kveld. Skuldrene var høye, vindusviskerne jobbet på høygir og jeg freste innvendig over bilkøen inn mot sentrum.

Jeg hentet minstemann i barnehagen og kom hjem til et inngangsparti som var dekorert av våte regnjakker, sekker og sko. Den nest eldste hadde med seg tre kompiser hjem, og de hadde spist cheerios (det var ikke vanskelig å se, skåler, melkesøl og cheerios lå utover hele kjøkkenbordet), og satt nå og spilte FIFA på PlayStation. Jeg ropte utålmodig for å få dem ned for å rydde opp, og kjente irritasjonen steg over at leksene ikke var påbegynt. Middag hadde jeg ikke tenkt på enda, det ble nok enkel pasta. Mannen kom sent hjem fra jobb denne dagen. Jeg fikk laget middag, guttene gjorde leksene, minstemann var sutrete og insisterte på å spise spaghetti med hendene, men på sett og vis kom vi oss også denne dagen i gjennom ”ettermiddagsrushet”.

Gutta ble sendt på fotballtrening etter en hektisk leteaksjon etter fotballstrømper til eldstemann, og da mannen kom hjem i 18 – tiden begynte endelig freden å senke seg. Oppvasken stod enda på benken, skittentøyskurven rant over og minstemann skulle ha vært bada. Han hadde stivnet tomatsaus i håret. Eldstemann skulle ha prøve om første verdenskrig dagen etter, og vi hadde avtalt å sette av en time til å øve etter at han kom hjem fra trening og hadde fått dusjet og spist kveldsmat.

Da ringte telefonen.

”Beklager at jeg ringer så sent, men det er litt krise! Du har ikke tilfeldigvis mulighet til å bake en sjokoladekake til cafeen i morgen? Jeg skjønner hvis det ikke går, og beklager at jeg ringer så sent!” Det var moren til en av gutta på fotballaget. Hun satt i komiteen som skulle arrangere fotballcup den helga. ”Ingen problem, selvfølgelig skal jeg fikse det!”, hørte jeg meg selv si med lys og blid stemme. ”Åh, du er en engel! Tusen, tusen takk! Du kan levere den kl. 16 i morgen». Jeg satte meg ned med telefonen i hånden. Klokken var snart åtte. Jeg ristet av meg trøttheten, ignorerte den begynnende hodepinen og tårene som presset på, og satte i gang. Mann og sønn jobbet seg gjennom skudd i Sarajevo og russiske revolusjoner, rapporten ble skrevet mellom kakebaking og rydding og vasking. Det ble en sen kveld.

Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i denne typiske episoden fra en ettermiddag i mitt liv. Du har kanskje ikke sønner som spiller fotball, men en datter som skal på ridekurs, eldre foreldre som du må ta deg av eller andre aktiviteter som skal følges opp. Du har kanskje også ettermiddager og kvelder som er fylt til randen av aktiviteter, barn, middagslaging, husarbeid, jobb og det som innimellom føles som et uoverkommelig kaos. Og en konstant følelse av å være på etterskudd. Og kakebaking, tenker du kanskje. Ærlig talt, kunne jeg ikke bare sagt nei? Jovisst kunne jeg det. Men jeg gjorde det ikke. Og det har jeg brukt mye tid på å prøve å forstå, for det er ikke første gang jeg har tatt liknende valg i hverdager som allerede er hektiske nok som de er. Og etter å ha diskutert dette med andre, ser jeg til min store forundring at jeg ikke er alene om å ha problemer med å si ”nei”. ”Nei, det passer dessverre ikke”. Hvorfor er det så vanskelig å si?

I boken «Diagnose: Flink pike» skriver jeg om stress, både om langvarig, alvorlig stress, men også denne typen hverdagsstress som så mange sier de opplever. Hverdagsstress, som jeg kaller det, er likevel også alvorlig, dersom du ikke tar noen aktive valg for å redusere stressnivået ditt. En liten kake kan faktisk velte et stort lass; det er summen av alle de tilsynelatende små oppgavene og pliktene som kan gjøre at livet til slutt føles uoverkommelig. Stress er individuelt, og handler, kort fortalt, av en følelse av manglende kontroll.

For å redusere stressnivået er det viktig å bli bevisst hva som skaper stress i våre liv, og det som skaper stress hos meg, skaper ikke nødvendigvis stress hos deg. Det skriver jeg om, og jeg gir konkrete verktøy for hvordan vi kan analysere og få en oversikt over våre stressfaktorer. Hvordan rydde opp, både i kalenderen, i hverdagen og i hodet? Og hvordan styrker vi vår evne til å håndtere stress?

Jeg tror jeg sa ja til å bake kake fordi jeg ville at den andre moren skulle synes at jeg var flink og grei, og fordi jeg ønsket å fremstå som en som bidrar. Hun som alltid stiller opp, hun som fikser ting. Jeg tror jeg ønsket at hun skulle like meg. Bare det å skrive det, kjennes ufattelig flaut. Men min selvransakelse har gitt meg mange aha – opplevelser, og jeg innser at en del av de valgene jeg tar og har tatt handler om å leve opp til det jeg tror er andres forventninger. Og ofte er disse forventningene noe jeg og vi skaper selv. Jeg har derfor måttet lære meg kunsten å si nei. Ikke for å være egoistisk, eller ikke å bidra, for det gjør både jeg og du og vi. Men jeg har lært at noen ganger er et «nei» til andre et «ja» til meg selv. Og det er helt nødvendig for å klare å skape et godt liv for meg selv, og for alle de rundt meg.

Si nei vennlig, men bestemt

Kunsten å si nei handler om å være tydelig, om å følge sine egne verdier og prioriteringer, og kontrollere sin egen tid. Og følelsen av å ha kontroll over egen tid er viktig for å mestre stress. Samtidig handler det om å si nei på en vennlig, men bestemt måte. Vi trenger ikke å forklare oss for andre når vi sier nei, det er ganske typisk at vi sier «nei, for jeg skulle… og så kommer… og så måtte jeg… og jeg har litt dårlig samvittighet…». Vi kan fortelle at det ikke passer, uten å gi detaljerte forklaringer og unnskyldninger. Hvis vi gjør det, åpner vi opp for at andre kan starte å forhandle med oss om våre prioriteringer, og det kan oppleves som ubehagelig. Et enkelt, men vennlig «beklager, men det passer ikke» er tilstrekkelig, dersom det ikke er påkrevd, f.eks av en leder eller våre nærmeste.

Når vi får et spørsmål vi er usikre på kan det være lurt å si nettopp det, «tusen takk for at du spør, jeg er litt usikker. Kan jeg få tenke litt på det, og ringe deg om en halvtime?» På den måten kan vi ta et lite steg tilbake, og vi får tid til å tenke nøye i gjennom det den andre spør om, og vi kan ta et mer bevisst valg.

Samtidig kan vi gjerne komme med et forslag om noe annet vi kan tenke oss å bidra med, eller hvordan situasjonen kan løses dersom vi har innspill til det. I mitt tilfelle var det ikke noe problem å bake en kake til lørdagen. Jeg ønsket å bidra, og synes det er viktig å støtte alt det frivillige arbeidet som blir gjort for at våre barn og unge skal ha meningsfylte fritidsaktiviteter. Jeg kunne sagt det: «beklager, det passer ikke i kveld. Men jeg kan bake en kake til lørdag, hvis dere trenger det?» Vi kan foreslå et annet tidspunkt for et møte, kjøre til neste kamp, bidra med andre oppgaver hvis det er aktuelt, eller noe annet som passer bedre for oss.

Kunsten å si nei handler egentlig om noe så enkelt som å si ja til deg selv, og ja til ditt liv, dine verdier og dine prioriteringer. Når vi sier ja til oss selv, og setter tydelige grenser for oss selv, vil vi oppleve at vi får en større ro, og at stressnivået senkes. Når vi opplever at det er vi som styrer vårt eget liv, kjenner vi en følelse av mestring som igjen vil gi oss bedre selvfølelse og mer energi. Og da har vi også mer å fi til andre mennesker rundt oss. For noen ganger kan faktisk en liten kake velte et stort lass!

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..