Stillhet

I går var det et intervju med meg i Stavanger Aftenblad, i den faste lørdagsspalten «Folk». Jeg snakket om boken min, «Diagnose: Flink pike». I spalten er det noen standardspørsmål som alle får, og ett av spørsmålene er «Hva opptar deg mest for tiden?» Jeg brukte litt tid på å tenke på hva jeg skulle svare. For det er nok av ting som opptar meg; hverdagen med guttene mine, boken min, regjeringsforhandlingene og abortsaken, klimakrisen, forsøket på å følge «plast- challengen» til en av sønnene mine, adventskalenderen jeg planlegger men ikke har kommet i gang med enda, foredragene jeg skal holde de neste ukene, budsjettarbeidet i Eigersund, å sette av mer tid til turer i Hestnesmarka og mer tid på yogamatten min… Og listen fortsetter og fortsetter.

Men jeg valgte å si stillhet. Og at jeg tror både barn og voksne kan trenge mer stillhet, ro og tilstedeværelse i livene våre.

Stillhet opptar meg. Vi lever i en tid med så mye støy og så høyt tempo at vi glemmer å sette av tid til å bare være stille. Mobilen blinker og piper, vi er omringet av lyder, mennesker og oppgaver som skal løses. Vi haster oss gjennom hverdagene og tankene våre hopper og spretter rundt i hodene våre.

Stillhet er ikke bare fravær av støy. Stillhet er nærvær. Når vi er stille, og vender fokuset inn i oss selv, vil vi etter hvert kjenne at vi får en større ro. Vi blir bedre kjent med oss selv, tankekjøret stilner, og stresset i kroppen reduseres. Nevrovitenskapen har funnet ut at meditasjon og stillhet gir hjernen mer grå substans. Grå substans forenkler mentale funksjoner, blant annet kreativitet, hukommelse og beslutningstagning. Og det gjør at vi sover bedre.

Når vi oppsøker stillheten oppdager vi at vi er i besittelse av en uendelig kilde til visdom og kreativitet, noe vi ofte haster forbi og glemmer i vår hektiske hverdag. I stillheten møter vi oss selv, og ser med et tydeligere og klarere blikk hvem vi er. Vi kan også finne svar på de spørsmålene vi har og finne aksept og ro for den vi er og de valgene som er rett for oss. Stillhet er en kilde til kjærlighet, kjærlighet til oss selv og til de rundt oss. Men også et vennlig og empatisk blikk på verden. I stillheten øver opp vår evne til nærvær, og nærvær kan hjelpe oss til å skape bedre og dypere relasjoner med andre mennesker.

Pusten er en av veiene til stillhet. Når vi setter av tid til å fokusere på pusten, vil vi etter hvert oppleve at vi klarer å finne veien inn til vårt stille rom. Noen ganger er noen få minutter nok, andre ganger vil vi være der lengre. En tur i naturen, uten mobil, kan gi rom for stillhet. En joggetur, fisketur eller en varm dusj kan gi oss det samme. Det finnes mange måter å oppsøke stillheten på. Det viktigste er å finne den måten som kjennes rett for deg, og våge å vende blikket innover. Og sette av litt tid, hver dag, til å være stille. For jeg tror oppriktig at alle mennesker kan ha godt av litt mer stillhet i livene sine.

Foto: Magnus Østebrød

17 sekunder uten mobil, klarer du det?

Har du opplevd å stå i dusjen og plutselig komme på en knallgod idé? Kanskje du får inspirasjon til å lage noe nytt eller til å gjøre en arbeidsoppgave på en annen måte? Eller har du opplevd at du går en tur, og at et problem du har grublet på lenge virker mindre etterpå, du føler du har «gått det av deg?»

Jeg hørte nettopp at hjernen trenger cirka 17 sekunder uten stimuli for å øke sin kreativitet og å tenke nye tanker. Til å se et problem fra en ny synsvinkel. 17 sekunder uten mobil, PC, TV, Spotify, Facebook eller hva det nå er vi utsetter oss for i dagens høyteknologiske samfunn. – 17 sekunder, tenkte jeg da jeg hørte dette. Selvfølgelig, ingen er jo logget på konstant?

Jeg gjorde et lite eksperiment med meg selv, og må innrømme at jeg ble litt betenkt av mine egne, ubevisste vaner. De 17 sekundene handler om hva vi gjør i de små, naturlige pausene i løpet av en dag. Hvis vi sitter på venterommet hos legen; hvor lang tid tar det før vi finner mobilen og sjekker den?

Les videre

Mine morgenrutiner! -Fem trinn til en perfekt start på dagen

”Fem trinn til å skape en perfekt morgenrutine” var overskriften jeg kom over på Facebook en kveld jeg lå og scrollet på mobilen etter at jeg hadde krasjlandet på sofaen. Jeg åpnet linken og leste med stor interesse. Artikkelen var illustrert av en stor seng med en vakker, smilende kvinne som strakte hendene mykt i været. Morgensolen sendte varme stråler over det hvite sengetøyet, og ved siden av senga stod det et nattbord med bøker, friske blomster og en stor kopp te.

På et annet bilde satt en kvinne i delikate, hvite klær i lotusstilling på en strand, i en fargesprakende soloppgang. ”Hvis du ikke har 30 minutter å bruke på å skape en god morgenrutine, har du ikke noe liv”, leste jeg. ”Still klokken en halvtime tidligere enn du pleier, så skaper du tid og rom for en start på dagen som fyller deg med indre ro og energi”.

Les videre

Nytt år, brutte løfter?

Jeg bruker alltid årets siste dager på det jeg kaller en mental vareopptelling. Hva har vært bra i året som har gått, hvem har det vært godt å ha i livet mitt? Hvilke opplevelser sitter jeg igjen med og hva har jeg lært av livets brutale motbakker? Jeg tenker i gjennom samtaler som har gitt meg en spire til å vokse og utvikle meg, mennesker jeg har møtt på sitt mest sårbare, men som også har vist en formidabel styrke, og mennesker som har møtt meg på mitt mest sårbare. Og som har utgjort en forskjell i mitt liv. Jeg tenker på hva og hvem som har utfordret meg, inspirert og engasjert meg. Og jeg tenker på hva jeg vil ta med meg videre til 2018.

Les videre

Får jeg by på litt sjokolade… meditasjon?

Det er fredags kveld, og jeg sitter og zapper uinspirert mellom kanalene. Det er ikke ofte vi ser på TV, kveldene fylles av så mye annet hos oss. I det jeg zapper forbi kanalen «MAT», ser jeg Sophie Dahl lage en mørk, rustikk sjokoladekake. Og med ett blir jeg årvåken og interessert. Jeg liker filosofien hennes, om enkel og ujålete mat, og ikke minst, så snakker hun om sjokolade med ektefølt lidenskap. En lidenskap jeg kjenner meg igjen i. Sjokolade… hvem elsker vel ikke den mørke, forførende godsaken? (Eh, Ok. Min nest eldste sønn. Men det er en annen historie).

Les videre

– Seriøst… enda mer mas om kvinnedagen?

I dag er det 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, og vi vet av erfaring at fremstående personer fra høyresiden nok en gang kommer til å gaule ut den gamle visa om hvor unødvendig dagen er, at likestillingskampen er elitens bakstreverske, sutrete øvelse for sure rødstrømper. Vi er jo så likestilte! Kvinner har nøyaktig like muligheter som menn, det handler kun om personlige ambisjoner og valg. Er du ikke likestilt, er det ditt problem.

Alle kamper er vunnet, og «jeg» har ingenting å takke de gamle forkjemperne for. «Jeg» er ikke kvotert, har aldri blitt diskriminert eller opplevd at jeg ikke har blitt tatt seriøst fordi jeg er kvinne. Dessuten er feminister skikkelig usexy.

Les videre

Kjære Farmor

485594_10151512231602633_837961306_n

For oss er du først og fremst smaken av nyrørte bringebær.

Å klatre opp på den høye, turkise stolen på kjøkkenet i tynn, rosa sommerkjole fra Rhodos, blåse bort hvitt hår fra pannen og vente. Kjenne duften av nybakt brød bre seg i det varme kjøkkenet. Summingen av vifta inne i stua, som blir avbrutt av åpningsvignetten til NRK Dagsnytt.

– Hysj, nu, jenter, han farfar må høre nyhetan! Farmor som røyker sigaretter som ei Hollywood diva mens hun løser kryssord og jager ei doven humle ut av vinduet. Neglefil og strikkepinner. Perlende latter.

Den uendelig, store hagen, så full av skatter og eventyr. Turne i klesstativet, rutsje ned trappegelenderet og leke gjemsel under trappa. Trene på spagaten. Klatre i plommetreet og lengte etter høsten. Hvor mange plommer kommer det i år? Barbie bodde på ei tropisk øy omkranset av roser og margeritter, juveler og diamanter. Gressplenen var havet, flaggstanga navigerte stødig rundt det vesle kongeriket.

Lage parfyme av alle blomstene i hagen sammen med Pia. Jukse litt, helle oppi en lett blanding av det vi finner i hyllene på badet. Og farmor – nei, mormor? Vi kaller henne morfar! som lukter og ler, og sier at det dufter godt.

– Hysj, nu, jenter, han farfar sover! Tynne, solbrune legger som lister seg fnisende forbi farfars soverom, og kikker inn… – Farfar, sover du? Det nøttebrune blikket, fullt av latter. – Nei, e det småjentan! Kom nu inn, så skal vi lese Knoll og Tott!

Omsorgsfulle hender som brer dundyne med kreppet dynetrekk rundt oss. Soverommet er svalt. Den store esken med tegneserier fra fetterne tar oss med på nye eventyr, dypt inn i den Bengalske jungelen.

Kjære farmor. Takk for barndommens sommerminner. Og takk for alle melkekartongene med frossent bringebærsyltetøy som du sparte til vi kom på besøk. For oss vil du alltid være det – smaken av nyrørte bringebær.

Siv June og Unn Therese