Hjemmeferie, asteroider og drømmen om Unni Lindell

«10 ting du kan gjøre hjemme i ferien», leste jeg i Kamille- magasinet jeg hadde tatt med meg på badeturen. Sommeren hadde endelig streifet innom oss på sørvest- landet, og vi prøvde å utnytte hver eneste, kjærkomne solstråle og varmegrad. Vi hadde funnet et lunt sted ved det populære badevannet, og jeg satte meg godt tilrette i campingstolen, med full kaffekopp og en iskald, grønn farris. Optimistisk som jeg var, hadde jeg i tillegg til Kamille tatt med den siste krimboken til Unni Lindell.

Bildene i magasinet var delikate, og jeg merket at jeg drømte meg bort. «En natt i hengekøye», ett av tipsene for en fin hjemmeferie, var illustrert av en avslappet kvinne i turklær, som lå og så utover et stille vann omkranset av mektige fjell. Det var nesten så jeg kjente roen og den friske fjelluften, og… «mamma! Han tok mitt håndkle!» De to mellomste stod foran meg, våte og kalde, i full disputt over hvem som skulle ha det grønne badehåndkledet. «Det er jo det samme hvilket håndkle dere bruker», sa jeg med oppgitt stemme. «De er jo like store!» Jeg gav en av guttene det andre håndkleet, det med Justin Bieber på. Han kastet det foraktfullt fra seg. «Det er mindre! Vi har målt, nesten 3 cm kortere!» Etter lang mekling endte de opp med at mellomstebror fikk det grønne håndkledet i denne omgang, og storebror ville ha minstemann sitt Lego Ninjago- håndkle. Det var visst bedre enn Justin Bieber, forstod jeg.

Minstemann hadde heldigvis ikke enset at håndkledet hans hadde forsvunnet, han lå i sanden nede ved vannet og lekte med en dinosaur, en Kaptein Sabeltann- figur og noen biler. De eldste fikk varmen i seg, og løp ut igjen i vannet. Jeg senket skuldrene igjen, fant frem kaffekoppen, og magasinet. «Flat ut på en solseng. Ta en velfortjent pause fra hverdagens kjas og mas. Sett ned tempoet, unn deg å sove lenge og ta med en god bok og legg deg på en solseng i hagen, på terrassen eller stranda».

Jeg la ned magasinet, fant frem Unni Lindell, og kikket ned på guttene i vannet. Tilsynelatende harmonisk. Jeg åpnet boken, kjente de deilige, varme solstrålene, og begynte å lese. I alle fall en setning, før jeg ble avbrutt av et hyl. «Mamma! Jeg finner ikke Kaptein Sabeltann! Han er borte!» Minstemann løp opp til meg, og hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg trodd det hadde skjedd en alvorlig katastrofe der nede i vannkanten. Etter litt leting fant vi «Kongen av de syv hav» duppende bak en stein, sammen med en orange dinosaur. «Å ja, jeg glemte at jeg lekte at Kaptein Sabeltann var en frosk, og frosker liker ikke steiner», forklarte minstemann. «Derfor måtte han ligge bak steinen», fortsatte han med den største selvfølgelighet. Jeg nikket, men forundret meg nok en gang over 3- åringers indre, fantasifulle verden.

Jeg gikk tilbake til solstolen og til Unni Lindell. Jeg rakk igjen bare så vidt å åpne boken før de to eldste kom løpende. 7- åringen var fortvilet. «Er det sant at en asteroide kan treffe jordkloden i oktober 2020?». «Selvfølgelig vil ikke det skje», sa jeg og så på 12- åringen med et strengt blikk som betyr «ikke snakk mer om det!» 12- åringen så ikke ut til å ville tolke mammaens blikk denne dagen. Som den realisten han er, var det uaktuelt å lyve om dette alvorlige temaet. «Jeg sier bare at det er 0,002 prosent sjanse til at jorden utslettes av en asteroide i oktober neste år! Og det er så lite sannsynlig at…» «Jeg vil ikke utslettes!» 7- åringen avbrøt storebroren midt i hans resonnement, og jeg måtte igjen forsøke å mekle, roe ned og forklare ting jeg egentlig ikke visste så mye om. Det endte opp med at vi måtte Google asteroider og meteorer, og jeg leste høyt. Vi hadde også en lengre diskusjon om sannsynlighet og prosenter, og om verdensrommet og alle dets mysterier.

Guttene ble sultne, og vi spiste nistepakker, sjokolade og melon. Vinden økte på, og de tok et siste bad mens jeg pakket sammen. Unni Lindell var enda ulest. Men jeg får kose meg litt med den i kveld, tenkte jeg. Vel hjemme, og med gutteflokken omsider i seng, satte jeg meg nok en gang ned, denne gangen i sofaen. Jeg fant frem Unni Lindell, og så frem til litt alenetid med dronningen av krim. 7- åringen stod plutselig foran meg. «Jeg får ikke sove. Jeg tenker så på de asteroidene». Jeg tok ham på fanget, vi snakket igjen om verdensrommet, vi googlet, og leste om asteroider, meteorer og stjerneskudd.

Til slutt la vi oss i min seng, enige om å gå på biblioteket og låne bøker om verdensrommet neste dag. Verdensrommet, Kaptein Sabeltann og drømmen om å få lese Unni Lindell. Hjemmeferie. En velfortjent pause fra hverdagens kjas og mas.

Å møte en vegg. Og reise seg igjen.

img_6474

Jeg møtte veggen i 2015. Jeg ble sykemeldt på grunn av stress, og var nede for telling i flere måneder. Jeg var heldig, for mitt møte med veggen viste seg å ikke være av de mest brutale slagene. Men det var likevel en kraftig advarsel om at jeg i alt for langt tid hadde kjørt et for høyt tempo, levd et liv som gikk på bekostning av mine verdier, og ikke lyttet til kroppens signaler.

På den tiden var jeg gravid med min fjerde sønn, jeg jobbet som jobbkonsulent, jeg var i tillegg varaordfører og hadde flere andre, politiske verv og styreverv. Jeg var yogainstruktør og instruktør i mindfulness og stressmestring. Jeg, som underviste andre i teknikker for å håndtere stress, opplevde selv å møte veggen på grunn av stress. På gode dager så jeg ironien i akkurat det, men jeg må også innrømme at jeg skammet meg. Det passet ikke med bildet jeg hadde av meg selv, som en som alltid hadde «mange baller i luften» og håndterte livet lett og med et smil. Det var i alle fall sånn jeg ønsket å fremstå. Å møte veggen opplevdes som et nederlag, og sommeren 2015 var for meg en mørk, lang sommer.

Det finnes ingen enkel vei tilbake etter en slik fysisk og psykisk utmattelse. Min vei ble å ta i bruk de metodene jeg underviste andre i, og faktisk bruke dem. Jeg fikk etter hvert min nydelige, lille baby, og i månedene etterpå gikk jeg utallige turer med vognen, og jeg tenkte, analyserte og prøvde å finne ut hva som hadde gjort at jeg lot det gå så langt at det sa stopp. Det var en krevende prosess, og jeg fikk mange, dype erkjennelser i denne perioden. Jeg innså at mange av de valgene jeg hadde tatt over flere år egentlig var i strid med mine indre verdier. Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg hadde sagt ja til ting jeg egentlig ikke hadde lyst til eller tid til, fordi jeg ønsket at andre skulle tenke at jeg var «flink» og grei. En utrolig lite sjarmerende innsikt om seg selv. Jeg ble nødt til å ta grep.

De grepene jeg tok, og mine skråblikk rundt samfunnet vi lever i, ble utgangspunkt for boken jeg skrev, «Diagnose: Flink pike». I boken går jeg i dybden på de tre trinnene jeg har brukt for å skape en ny hverdag for meg selv og min familie. En hverdag med mindre stress, mer energi, og i tråd med de verdiene som er viktige for oss.

Her er en kort oversikt over mine tre trinn. Jeg kommer til å utdype hvert av disse i kommende blogginnlegg.

1. Hva er stress, og hva skaper stress i ditt liv?

For å kunne starte jobben med å redusere stress, må vi først bli bevisst hva som forårsaker stress i vårt liv. Stress er individuelt, og kan enkelt og kort oppsummeres som «en følelse av manglende kontroll». Stress kan handle om indre faktorer, om følelser, tanker, grubling og bekymring, og om ytre faktorer som oppgaver som skal gjøres, krav og press, om krevende relasjoner med andre, om økonomi eller andre ting.

I den første delen gir jeg ulike verktøy for hvordan vi kan kartlegge hva som skaper stress, slik at vi i neste omgang kan begynne å rydde opp.

2. Rydd opp!

Å rydde i det som stresser oss er trinn nummer to. Vi må bli bevisst hva som er våre verdier, og hva vi bruker tiden vår på, sånn at vi kan prioritere det som er viktigst for oss. Her er det også tips til hvordan vi på en bedre måte kan planlegge ukene våre, både ifht praktiske oppgaver, men også slik at vi setter av tid til det som er viktigst for oss.

3. Ny energi

Mindfulness ble den røde tråden i min nye hverdag, og i denne delen av boken forteller jeg hva mindfulness er, og hvorfor det hjelper å bruke disse teknikkene for å redusere stress og samtidig bli mer robust ifht å takle påkjenninger. Og ikke minst, så lærer vi om det viktige begrepet «aksept.»

Kosthold, søvn, trening, turer i naturen, takknemlighet og å stilne sin indre kritiker er andre temaer jeg beskriver. Og samvær med andre mennesker. Det viktigste er å finne det som gir deg påfyll av energi og glede, og prioritere det.

Jeg brenner for at vi skal kunne snakke mer åpent og ærlig om livet, slik det egentlig er. Ikke fordi vi bare skal fokusere på det som er kjipt og tøft, men fordi så mange av oss går rundt med en maske der vi later som om vi har det fint, og der vi tror vi er helt alene om å kjenne på disse følelsene. Alle møter motstand i livet, og noen opplever brattere motbakker enn andre. Men vi er ikke alene!

Menneskene rundt meg har vært de aller viktigste på min vei videre, og jeg tror at nettopp fordi jeg etter hvert var åpen og ærlig om hvordan jeg egentlig hadde det, så var det lettere for andre å kunne være tilstede. Det er jeg så utrolig takknemlig for.

Etter at jeg gav ut boken har jeg møtt mange, kloke mennesker som har delt sine historier. Jeg har holdt en rekke foredrag, og i etterkant har folk tatt kontakt og delt egne opplevelser. Jeg setter enormt pris på den rausheten og åpenheten folk viser, og ikke minst alt jeg lærer via andres erfaringer. Andres historier har satt spor i meg.

I sist uke spurte jeg via Instagram om folk ville dele sine beste tips for å komme tilbake etter å ha møtt veggen. Jeg fikk mange, gode innspill, og skal dele dem også (anonymisert og etter tillatelse) i et kommende blogginnlegg.

Det aller viktigste, tror jeg, er det som en av disse sa til meg: vi må huske at vi er bare vanlige mennesker, alle sammen. Og at vi er gode nok, akkurat sånn vi er.

Det fine diktet øverst i teksten har jeg fått låne av dyktige Kristin Straume Audestad, som deler dikt og bilder på Instagramkontoen @berrekristin Anbefales!

3 enkle mindfulnessøvelser for barn

img_6566
Trenger barn stressmestring? Dessverre er det mye som tyder på det. Barn opplever økt grad av uro og stress, og de siste årene har flere eksperter uttalt at de er bekymret for barns stressnivå. Vi voksne er ofte mer opptatt av alle de oppgavene vi skal gjøre, enn å bare være tilstede sammen med barna. «Har du gjort leksene?» «Er du klar, skynd deg, det er snart trening!» «Har du pusset tennene?» Hverdagene er hektiske for de fleste av oss. Vi skal lage middager, følge opp fritidsaktiviteter, vaske klær, følge opp lekser og så mye mye mer. I tillegg har både barn og voksnes bruk av digitale medier endret måten vi forholder oss til hverandre. Hva gjør det med barn å stadig se foreldrenes blikk vendt mot en liten skjerm? Hvordan kan vi skape mer nærhet og dypere relasjoner når stadige pling fra sosiale medier tar oppmerksomheten bort fra samværet med hverandre? Og hva skjer med små, mottakelige hjerner med all den stimulien, lyden og støyen de utsettes for ved for mye bruk av digitale medier?

Les videre

Nyttårsforsetter? 3 trinn til å oppnå dine mål!

Det er første dag av det nye året, og de fleste av oss bruker dagen på å lande etter jule – og nyttårsfeiringen, og til å forberede oss til hverdagene som plutselig kommer tilbake for full styrke.

Jeg har brukt de siste dagene på å tenke over året som har gått, hva jeg vil legge bak meg, hva jeg vil ta med meg videre, og hvilke ønsker og mål jeg har for 2019. I likhet med svært mange andre. Nyttårsforsettene florerer rundt i sosiale medier, og jeg har lest om folk som skal bli sunnere, trene mer, være mindre i sosiale medier, slanke seg de der 5 kiloene, løpe halvmaraton, kutte ut sukker i januar, kutte ut kjøtt og i tillegg være mer tilstede sammen med gode mennesker, le mer, danse mer, nå nye mål i jobbsammenheng eller privat. Og mye mer. «New year, new me!»

Les videre

Farvel, 2018, du har virkelig tatt meg gjennom hele livets fargepalett!

2018 er snart historie, og sosiale medier fylles opp av bilder og refleksjoner over året som har gått, og tanker og forsetter for 2019. Jeg må innrømme at jeg elsker å lese slike oppsummeringer, hva folk fremhever, hvilke minner som belyses og hvilke mennesker som har betydd noe i de enkeltes liv når folk deler sine tanker om året som har passert.

Stor sett er det positive minner og gode opplevelser vi velger å vise bilder av og skrive om. Betyr det at vi skjuler det som har vært tøft og tungt? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, og jeg tror det handler om at de aller fleste av oss erkjenner at livet byr på både medgang og motgang, og noen opplever ekstra tøffe perioder. Samtidig er det ofte, når året er i ferd med å gå over i historien, gleden og takknemligheten vi sitter igjen med.

Jeg kjenner i alle fall det. 2018 har vært et år der jeg har erfart hele livets fargepalett. En ny hverdag alene med guttene, og en prosess der jeg på nytt har måttet finne ut hvem er jeg, hva som er mine verdier og hva jeg vil bruke tiden min på. Og hvilke mennesker jeg ønsker å ha nær meg i dette forunderlige, fine, men til tider beintøffe livet.

Jeg har gitt ut bok, og det har vært en fantastisk, men også sårbar reise. Tusen takk til alle dere som har kjøpt boken, lest den, og kommet med gode ord og tilbakemeldinger! Jeg har kjent på alle følelsene som finnes dette året. Og jeg har virkelig opplevd at det finnes lys, så mye lys!

Jeg har kjent på alle følelsene som finnes dette året. Og jeg har virkelig opplevd at det finnes lys, så mye lys!

I form av mennesker, alle de utrolig fine menneskene jeg har rundt meg. Både de som allerede var mine nærmeste, de som har kommet enda nærmere, og jeg har også truffet mange nye, fine folk! Noen har kontaktet meg etter at de har lest boken og gitt gode ord og delt av sine liv, og noen har kommet inn i livet mitt på andre måter og satt spor.

Jeg er så takknemlig for all omsorgen, støtten og kjærligheten guttene og jeg er omringet av. 2018 har utfordret meg, jeg har lært, jeg har vokst, jeg har våget, jeg har hatt dype dykk inn i meg selv ved hjelp av mindfulness og turer i naturen. Og jeg har hatt så utrolig mange fine, ekte og ærlige samtaler. Jeg har ledd og grått. Jeg er definitivt ikke den samme personen i dag som jeg var for et år siden. Men den lærdommen livet har gitt meg dette året ville jeg ikke vært foruten. Det jeg sitter igjen med, når 2018 snart er over, er en overveldende følelse av glede og takknemlighet.

Nå ser jeg frem til et nytt år med mange, spennende prosjekter knyttet til bok og foredragsvirksomhet, jeg gleder meg til hverdagene med guttene mine, til kjekke dager på jobb, til valgkamp og politikk, og jeg gleder meg til alle de møtene jeg skal ha med alle dere nydelige mennesker der ute. Jeg ser frem til samtaler, kaffekopper og magiske øyeblikk. Velkommen, 2019, jeg er klar!

Ønsker deg et riktig godt nytt år!

Stillhet

I går var det et intervju med meg i Stavanger Aftenblad, i den faste lørdagsspalten «Folk». Jeg snakket om boken min, «Diagnose: Flink pike». I spalten er det noen standardspørsmål som alle får, og ett av spørsmålene er «Hva opptar deg mest for tiden?» Jeg brukte litt tid på å tenke på hva jeg skulle svare. For det er nok av ting som opptar meg; hverdagen med guttene mine, boken min, regjeringsforhandlingene og abortsaken, klimakrisen, forsøket på å følge «plast- challengen» til en av sønnene mine, adventskalenderen jeg planlegger men ikke har kommet i gang med enda, foredragene jeg skal holde de neste ukene, budsjettarbeidet i Eigersund, å sette av mer tid til turer i Hestnesmarka og mer tid på yogamatten min… Og listen fortsetter og fortsetter.

Men jeg valgte å si stillhet. Og at jeg tror både barn og voksne kan trenge mer stillhet, ro og tilstedeværelse i livene våre.

Stillhet opptar meg. Vi lever i en tid med så mye støy og så høyt tempo at vi glemmer å sette av tid til å bare være stille. Mobilen blinker og piper, vi er omringet av lyder, mennesker og oppgaver som skal løses. Vi haster oss gjennom hverdagene og tankene våre hopper og spretter rundt i hodene våre.

Stillhet er ikke bare fravær av støy. Stillhet er nærvær. Når vi er stille, og vender fokuset inn i oss selv, vil vi etter hvert kjenne at vi får en større ro. Vi blir bedre kjent med oss selv, tankekjøret stilner, og stresset i kroppen reduseres. Nevrovitenskapen har funnet ut at meditasjon og stillhet gir hjernen mer grå substans. Grå substans forenkler mentale funksjoner, blant annet kreativitet, hukommelse og beslutningstagning. Og det gjør at vi sover bedre.

Når vi oppsøker stillheten oppdager vi at vi er i besittelse av en uendelig kilde til visdom og kreativitet, noe vi ofte haster forbi og glemmer i vår hektiske hverdag. I stillheten møter vi oss selv, og ser med et tydeligere og klarere blikk hvem vi er. Vi kan også finne svar på de spørsmålene vi har og finne aksept og ro for den vi er og de valgene som er rett for oss. Stillhet er en kilde til kjærlighet, kjærlighet til oss selv og til de rundt oss. Men også et vennlig og empatisk blikk på verden. I stillheten øver opp vår evne til nærvær, og nærvær kan hjelpe oss til å skape bedre og dypere relasjoner med andre mennesker.

Pusten er en av veiene til stillhet. Når vi setter av tid til å fokusere på pusten, vil vi etter hvert oppleve at vi klarer å finne veien inn til vårt stille rom. Noen ganger er noen få minutter nok, andre ganger vil vi være der lengre. En tur i naturen, uten mobil, kan gi rom for stillhet. En joggetur, fisketur eller en varm dusj kan gi oss det samme. Det finnes mange måter å oppsøke stillheten på. Det viktigste er å finne den måten som kjennes rett for deg, og våge å vende blikket innover. Og sette av litt tid, hver dag, til å være stille. For jeg tror oppriktig at alle mennesker kan ha godt av litt mer stillhet i livene sine.

Foto: Magnus Østebrød

17 sekunder uten mobil, klarer du det?

Har du opplevd å stå i dusjen og plutselig komme på en knallgod idé? Kanskje du får inspirasjon til å lage noe nytt eller til å gjøre en arbeidsoppgave på en annen måte? Eller har du opplevd at du går en tur, og at et problem du har grublet på lenge virker mindre etterpå, du føler du har «gått det av deg?»

Jeg hørte nettopp at hjernen trenger cirka 17 sekunder uten stimuli for å øke sin kreativitet og å tenke nye tanker. Til å se et problem fra en ny synsvinkel. 17 sekunder uten mobil, PC, TV, Spotify, Facebook eller hva det nå er vi utsetter oss for i dagens høyteknologiske samfunn. – 17 sekunder, tenkte jeg da jeg hørte dette. Selvfølgelig, ingen er jo logget på konstant?

Jeg gjorde et lite eksperiment med meg selv, og må innrømme at jeg ble litt betenkt av mine egne, ubevisste vaner. De 17 sekundene handler om hva vi gjør i de små, naturlige pausene i løpet av en dag. Hvis vi sitter på venterommet hos legen; hvor lang tid tar det før vi finner mobilen og sjekker den?

Les videre