”Fem trinn til å skape en perfekt morgenrutine” var overskriften jeg kom over på Facebook en kveld jeg lå og scrollet på mobilen etter at jeg hadde krasjlandet på sofaen. Jeg åpnet linken og leste med stor interesse. Artikkelen var illustrert av en stor seng med en vakker, smilende kvinne som strakte hendene mykt i været. Morgensolen sendte varme stråler over det hvite sengetøyet, og ved siden av senga stod det et nattbord med bøker, friske blomster og en stor kopp te.

På et annet bilde satt en kvinne i delikate, hvite klær i lotusstilling på en strand, i en fargesprakende soloppgang. ”Hvis du ikke har 30 minutter å bruke på å skape en god morgenrutine, har du ikke noe liv”, leste jeg. ”Still klokken en halvtime tidligere enn du pleier, så skaper du tid og rom for en start på dagen som fyller deg med indre ro og energi”.

Jeg stilte klokka på 5.45, la meg (og hoppet over avsnittet om at ”en god morgenrutine starter kvelden før. Logg av alle digitale medier to timer før du legger deg, mediter, les en bok og skriv dagbok, og sørg for at du sovner før klokken 22”). Med fire gutter mellom 2 og 15 år, er ikke den typen kveldsrutiner praktisk mulig. Men morgenrutiner, det skulle jeg få til. Jeg hadde da tross alt et liv?

Å stille klokka en halvtime tidligere enn vanlig hadde ingen praktisk betydning siden 2- åringen våknet med et hyl klokken 5.30, og insisterte på å stå opp. Det nyttet ikke å prøve å legge ham i vår seng heller, den var allerede okkupert av 6- åringen som kom tuslende inn og la seg som en blekksprut mellom oss en eller annen gang i løpet av natten. Det var bare å stå opp og komme i gang med rutinene. Mannen pendler, så han kledde seg og forsvant ut av huset.

Jeg tok med meg minstemann, gikk inn på badet, og skiftet på ham. Det vil si: prøvde å skifte på ham. Jeg tok på strømpebuksa, han vrengte seg som en ål, protesterte høyt og dro den av seg igjen. Jeg tok den på, han hylte og dro den av. ”Traktor!” Til slutt kapitulerte jeg, fant frem den halvskitne strømpebuksa han hadde på dagen før, den med traktorer på, og tok den på ham. Han løp fornøyd inn i stua. ”Velg dine kamper”, prøvde jeg å trøste meg selv med.

Jeg rakk akkurat å sette på kaffetrakteren før 6-åringen og 11 – åringen stod opp samtidig, og kranglet om hvem sin tur det var å gå på badet. Etter litt megling satte de seg rundt frokostbordet. ”Start dagen med å tenke på alt du er takknemlig for”, var det første av de fem stegene. Jeg skjenket meg en kaffe, og smurte en ny brødskive med leverpostei til 2- åringen. Det var tydeligvis feil, han skulle ha makrell i tomat. 6- åringen var i det diplomatiske hjørnet, og tilbød seg å bytte skive. 11- åringen, derimot, utbasunerte at han hatet lukten av fisk, og trakk seg demonstrativt bort fra kjøkkenbordet. Brødskivebyttet ble for øvrig ingen suksess. Leverposteiskiven var delt i to, og 6- åringen liker ikke brødskiver som er delt i to.

”Oppsøk et stille sted og mediter”. Jeg vekket 15 – åringen som skulle ha stått opp for 20 minutter siden, og han kom subbende opp trappa. ”Ikke bli for lenge på badet, da…” rakk jeg å si før døra ble ettertrykkelig slengt igjen og låst. Jeg hadde fortsatt ikke rukket å dusje eller kle meg. Klokken 7.10 ble det endelig min tur å bruke badet, og jeg forsøkte å sminke meg, kle meg og ordne håret mens jeg lyttet til guttene som småkranglet om hvem det var sin tur å se på YouTube på TV. Minecraft eller Marcus og Martinus var visst stridstemaet i dag.

”Gjør en fysisk aktivitet, gjerne yoga, i 15 minutter”, var steg nummer tre. Jeg løp ned i kjelleren for å hente blusen jeg vasket kvelden før, den måtte strykes. ”Spis en god, næringsrik frokost”. Jeg tok en ny slurk av kaffeen. Den var lunken. ”Bruk tid på å skrive ned dine intensjoner for dagen, og visualiser dem”, lød det siste av de fem stegene. Guttene gikk ned i gangen for å kle seg, og til tross for at sekker, gymtøy og regnklær ble lagt klar kvelden før, manglet det en lue, 11- åringen fant bare en hanske, og refleksvesten var teit. En av guttene hadde glemt å legge matboksen i sekken, og måtte løpe opp igjen for å finne den. Refleksvesten var bare sykt teit. Og sånn fortsatte det til de tre eldste var ute av huset.

Minstemann, som fortsatt gikk rundt i traktor – strømpebuksen, la seg ned på gulvet og lekte med en brannbil. Huset ble plutselig stille. Jeg helte på siste rest med kaffe, gikk inn igjen på badet, og satte meg ned på den slitte baderomskrakken. Jeg hadde tre minutter på meg før også vi måtte komme oss av gårde til barnehage og jobb. Jeg lukket øynene, tok en god munn med kaffe, og kjente at roen senket seg. Pustet dypt inn og ut. Tre hele minutter på en baderomskrakk. Man har da tross alt et liv.