“Kvinner er bare opptatt av å føle, av å se inn i seg selv og å “tenke positivt.” De deltar ikke i samfunnsdebatten, de drikker kaffe, fermenterer kål og renser auraen sin”. ”Selvutvikling er vår tids egotripp, vi har blitt så selvopptatte at vi har sluttet å bry oss om samfunnet rundt oss”. ”Hvordan kan du som er politiker holde på med slikt alternativt tull?”

Disse sitatene, det første sagt muntlig, det andre lest i en avis og det tredje slengt mot meg i en opphetet, politisk diskusjon, gjenspeiler viktige nyanser på vår tids fokus på selvutvikling. Samtidig er jeg dypt uenig i premissene om at mindfulness er enda en ”trend” i selvutviklingsjungelen, og jeg blir umåtelig provosert av det kvinnesynet som ligger bak disse utsagnene.

Hva er negativt med selvutvikling?

Som statsviter og politiker har jeg lenge hatt blanda følelse for mye innen den såkalte selvhjelpslitteraturen. En del av bøkene baserer seg på en grunnholdning om at du er ”din egen lykkes smed”, og at det er opp til hver enkelt av oss om vi lykkes her i livet. Det betyr også at dersom vi mislykkes, og føler oss utilstrekkelige, ulykkelige eller er syke, så har vi kun oss selv å takke. Det er en tankegang jeg tar sterk avstand fra. Det samme gjelder tanken om at vi må utvikle oss for å bli enda bedre, prestere mer og oppnå mer, siden det indirekte kan bety at vi ikke er gode nok slik vi er i dag. Og det er en holdning som strider dypt i mot mine verdier. Du er allerede god nok, akkurat som du er! Jeg er god nok! Og ingen trenger å utvikle seg for å oppnå enda mer suksess, bedre prestasjoner og blankpolerte fasader. Den vi er, er godt nok. Vi har alle en ukrenkelig egenverdi som mennesker.

Frihet til å danse våre liv

Alle mennesker fungerer i en kontekst, i en kultur, et fellesskap, et samfunn. Og dette samfunnet består av rammer som omkranser livene våre. ”Tidsklemmen” handler ikke bare om hvordan vi som enkeltmennesker kan endre oss slik at vi klarer enda mer på kortere tid, for å sette det på spissen, det handler også om samfunnsstrukturer.

Det har mye å si for hver enkelt av oss hvordan arbeidslivet er regulert, hvilke permisjonsordninger og velferdstjenester vi har, og barnehager, veier og kollektivtransport er eksempler på viktige samfunnsstrukturer i livene våre. Den tidligere, svenske statsministeren Tage Erlander sa en gang at ”politikernes oppgave er å bygge dansegulvene, slik at enkeltmenneskene kan få danse sine egne liv”. Det er en nydelig metafor. Vi er ikke utelukkende vår egen lykkes smed, vi er en del av et samfunn som skal fungere som et solid dansegulv for oss. Men vi er alle fri til å danse de livene vi ønsker å danse, og ingen trenger å endre sin dans fordi andre påstår at vi ikke er gode nok.

Stress og dårlig selvfølelse hindrer oss

Det er først når vi kjenner at stress, følelse av lav egenverdi og at vi sitter fast i negative mønstre begrenser oss fra å danse akkurat det livet vi ønsker, at vi bør ta grep og starte en endringsprosess. Ikke fordi vi ikke er gode nok som vi er, for det er vi. Og ikke fordi andre sier at vi må endre oss. Og heller ikke fordi selvutvikling er et egoistisk, navlebeskuende prosjekt som kun handler om oss selv. Skal vi leve i harmoni og kunne bidra med våre evner i samfunnet vi lever i, kan vi ikke gå rundt og være ulykkelige og på randen av utbrenthet. Slik alt for mange av oss, særlig kvinner, gjør i dag. Skal vi kunne være tilstede for andre, må vi først akseptere oss selv, og sørge for at vi har energi og en følelse av balanse i vårt eget liv. Først da kan vi danse det livet vi ønsker, bidra til å bygge dansegulvet, og samtidig by opp andre til å danse med oss.

Minfulness frigir positiv energi

Det er derfor jeg brenner for å spre budskapet om hvordan mindfulness kan gi hver enkelt en hverdag med mindre stress, mer energi og bedre selvfølelse. Jeg møter så uendelig mange kvinner som sliter med dårlig selvfølelse og som føler at livet er så hektisk og fullt av oppnåelige krav at de føler de aldri strekker til. Hvordan skal ulykkelige og utbrente mennesker bidra i samfunnet?

Vi må tro på at vi er gode nok som vi er. Jeg ønsker at alle – både kvinner og menn – skal få leve ut sine drømmer, delta i samfunnet, blomstre og utføre det som gir hver enkelt mening, enten det handler om å ta lederverv, delta i den offentlige debatten, eller det handler om å utvikle egen kreativitet og vise omsorg til andre. Og da må både samfunnsstrukturene være på plass, dansegulvet må være solid, og den enkelte må føle seg fri til å danse. Det er mindfulness for meg.