Å møte en vegg. Og reise seg igjen.

img_6474

Jeg møtte veggen i 2015. Jeg ble sykemeldt på grunn av stress, og var nede for telling i flere måneder. Jeg var heldig, for mitt møte med veggen viste seg å ikke være av de mest brutale slagene. Men det var likevel en kraftig advarsel om at jeg i alt for langt tid hadde kjørt et for høyt tempo, levd et liv som gikk på bekostning av mine verdier, og ikke lyttet til kroppens signaler.

På den tiden var jeg gravid med min fjerde sønn, jeg jobbet som jobbkonsulent, jeg var i tillegg varaordfører og hadde flere andre, politiske verv og styreverv. Jeg var yogainstruktør og instruktør i mindfulness og stressmestring. Jeg, som underviste andre i teknikker for å håndtere stress, opplevde selv å møte veggen på grunn av stress. På gode dager så jeg ironien i akkurat det, men jeg må også innrømme at jeg skammet meg. Det passet ikke med bildet jeg hadde av meg selv, som en som alltid hadde «mange baller i luften» og håndterte livet lett og med et smil. Det var i alle fall sånn jeg ønsket å fremstå. Å møte veggen opplevdes som et nederlag, og sommeren 2015 var for meg en mørk, lang sommer.

Det finnes ingen enkel vei tilbake etter en slik fysisk og psykisk utmattelse. Min vei ble å ta i bruk de metodene jeg underviste andre i, og faktisk bruke dem. Jeg fikk etter hvert min nydelige, lille baby, og i månedene etterpå gikk jeg utallige turer med vognen, og jeg tenkte, analyserte og prøvde å finne ut hva som hadde gjort at jeg lot det gå så langt at det sa stopp. Det var en krevende prosess, og jeg fikk mange, dype erkjennelser i denne perioden. Jeg innså at mange av de valgene jeg hadde tatt over flere år egentlig var i strid med mine indre verdier. Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg hadde sagt ja til ting jeg egentlig ikke hadde lyst til eller tid til, fordi jeg ønsket at andre skulle tenke at jeg var «flink» og grei. En utrolig lite sjarmerende innsikt om seg selv. Jeg ble nødt til å ta grep.

De grepene jeg tok, og mine skråblikk rundt samfunnet vi lever i, ble utgangspunkt for boken jeg skrev, «Diagnose: Flink pike». I boken går jeg i dybden på de tre trinnene jeg har brukt for å skape en ny hverdag for meg selv og min familie. En hverdag med mindre stress, mer energi, og i tråd med de verdiene som er viktige for oss.

Her er en kort oversikt over mine tre trinn. Jeg kommer til å utdype hvert av disse i kommende blogginnlegg.

1. Hva er stress, og hva skaper stress i ditt liv?

For å kunne starte jobben med å redusere stress, må vi først bli bevisst hva som forårsaker stress i vårt liv. Stress er individuelt, og kan enkelt og kort oppsummeres som «en følelse av manglende kontroll». Stress kan handle om indre faktorer, om følelser, tanker, grubling og bekymring, og om ytre faktorer som oppgaver som skal gjøres, krav og press, om krevende relasjoner med andre, om økonomi eller andre ting.

I den første delen gir jeg ulike verktøy for hvordan vi kan kartlegge hva som skaper stress, slik at vi i neste omgang kan begynne å rydde opp.

2. Rydd opp!

Å rydde i det som stresser oss er trinn nummer to. Vi må bli bevisst hva som er våre verdier, og hva vi bruker tiden vår på, sånn at vi kan prioritere det som er viktigst for oss. Her er det også tips til hvordan vi på en bedre måte kan planlegge ukene våre, både ifht praktiske oppgaver, men også slik at vi setter av tid til det som er viktigst for oss.

3. Ny energi

Mindfulness ble den røde tråden i min nye hverdag, og i denne delen av boken forteller jeg hva mindfulness er, og hvorfor det hjelper å bruke disse teknikkene for å redusere stress og samtidig bli mer robust ifht å takle påkjenninger. Og ikke minst, så lærer vi om det viktige begrepet «aksept.»

Kosthold, søvn, trening, turer i naturen, takknemlighet og å stilne sin indre kritiker er andre temaer jeg beskriver. Og samvær med andre mennesker. Det viktigste er å finne det som gir deg påfyll av energi og glede, og prioritere det.

Jeg brenner for at vi skal kunne snakke mer åpent og ærlig om livet, slik det egentlig er. Ikke fordi vi bare skal fokusere på det som er kjipt og tøft, men fordi så mange av oss går rundt med en maske der vi later som om vi har det fint, og der vi tror vi er helt alene om å kjenne på disse følelsene. Alle møter motstand i livet, og noen opplever brattere motbakker enn andre. Men vi er ikke alene!

Menneskene rundt meg har vært de aller viktigste på min vei videre, og jeg tror at nettopp fordi jeg etter hvert var åpen og ærlig om hvordan jeg egentlig hadde det, så var det lettere for andre å kunne være tilstede. Det er jeg så utrolig takknemlig for.

Etter at jeg gav ut boken har jeg møtt mange, kloke mennesker som har delt sine historier. Jeg har holdt en rekke foredrag, og i etterkant har folk tatt kontakt og delt egne opplevelser. Jeg setter enormt pris på den rausheten og åpenheten folk viser, og ikke minst alt jeg lærer via andres erfaringer. Andres historier har satt spor i meg.

I sist uke spurte jeg via Instagram om folk ville dele sine beste tips for å komme tilbake etter å ha møtt veggen. Jeg fikk mange, gode innspill, og skal dele dem også (anonymisert og etter tillatelse) i et kommende blogginnlegg.

Det aller viktigste, tror jeg, er det som en av disse sa til meg: vi må huske at vi er bare vanlige mennesker, alle sammen. Og at vi er gode nok, akkurat sånn vi er.

Det fine diktet øverst i teksten har jeg fått låne av dyktige Kristin Straume Audestad, som deler dikt og bilder på Instagramkontoen @berrekristin Anbefales!

Nyttårsforsetter? 3 trinn til å oppnå dine mål!

Det er første dag av det nye året, og de fleste av oss bruker dagen på å lande etter jule – og nyttårsfeiringen, og til å forberede oss til hverdagene som plutselig kommer tilbake for full styrke.

Jeg har brukt de siste dagene på å tenke over året som har gått, hva jeg vil legge bak meg, hva jeg vil ta med meg videre, og hvilke ønsker og mål jeg har for 2019. I likhet med svært mange andre. Nyttårsforsettene florerer rundt i sosiale medier, og jeg har lest om folk som skal bli sunnere, trene mer, være mindre i sosiale medier, slanke seg de der 5 kiloene, løpe halvmaraton, kutte ut sukker i januar, kutte ut kjøtt og i tillegg være mer tilstede sammen med gode mennesker, le mer, danse mer, nå nye mål i jobbsammenheng eller privat. Og mye mer. «New year, new me!»

Les videre

Mindfulness – en ny trend for navlebeskuende kvinnfolk?

“Kvinner er bare opptatt av å føle, av å se inn i seg selv og å “tenke positivt.” De deltar ikke i samfunnsdebatten, de drikker kaffe, fermenterer kål og renser auraen sin”. ”Selvutvikling er vår tids egotripp, vi har blitt så selvopptatte at vi har sluttet å bry oss om samfunnet rundt oss”. ”Hvordan kan du som er politiker holde på med slikt alternativt tull?”

Disse sitatene, det første sagt muntlig, det andre lest i en avis og det tredje slengt mot meg i en opphetet, politisk diskusjon, gjenspeiler viktige nyanser på vår tids fokus på selvutvikling. Samtidig er jeg dypt uenig i premissene om at mindfulness er enda en ”trend” i selvutviklingsjungelen, og jeg blir umåtelig provosert av det kvinnesynet som ligger bak disse utsagnene.

Hva er negativt med selvutvikling?

Som statsviter og politiker har jeg lenge hatt blanda følelse for mye innen den såkalte selvhjelpslitteraturen. En del av bøkene baserer seg på en grunnholdning om at du er ”din egen lykkes smed”, og at det er opp til hver enkelt av oss om vi lykkes her i livet. Det betyr også at dersom vi mislykkes, og føler oss utilstrekkelige, ulykkelige eller er syke, så har vi kun oss selv å takke. Det er en tankegang jeg tar sterk avstand fra. Det samme gjelder tanken om at vi må utvikle oss for å bli enda bedre, prestere mer og oppnå mer, siden det indirekte kan bety at vi ikke er gode nok slik vi er i dag. Og det er en holdning som strider dypt i mot mine verdier. Du er allerede god nok, akkurat som du er! Jeg er god nok! Og ingen trenger å utvikle seg for å oppnå enda mer suksess, bedre prestasjoner og blankpolerte fasader. Den vi er, er godt nok. Vi har alle en ukrenkelig egenverdi som mennesker.

Frihet til å danse våre liv

Alle mennesker fungerer i en kontekst, i en kultur, et fellesskap, et samfunn. Og dette samfunnet består av rammer som omkranser livene våre. ”Tidsklemmen” handler ikke bare om hvordan vi som enkeltmennesker kan endre oss slik at vi klarer enda mer på kortere tid, for å sette det på spissen, det handler også om samfunnsstrukturer.

Les videre