Aksept

Å møte en vegg. Og reise seg igjen.

~ Unn Therese ~ Legg igjen en kommentar

img_6474

Jeg møtte veggen i 2015. Jeg ble sykemeldt på grunn av stress, og var nede for telling i flere måneder. Jeg var heldig, for mitt møte med veggen viste seg å ikke være av de mest brutale slagene. Men det var likevel en kraftig advarsel om at jeg i alt for langt tid hadde kjørt et for høyt tempo, levd et liv som gikk på bekostning av mine verdier, og ikke lyttet til kroppens signaler.

På den tiden var jeg gravid med min fjerde sønn, jeg jobbet som jobbkonsulent, jeg var i tillegg varaordfører og hadde flere andre, politiske verv og styreverv. Jeg var yogainstruktør og instruktør i mindfulness og stressmestring. Jeg, som underviste andre i teknikker for å håndtere stress, opplevde selv å møte veggen på grunn av stress. På gode dager så jeg ironien i akkurat det, men jeg må også innrømme at jeg skammet meg. Det passet ikke med bildet jeg hadde av meg selv, som en som alltid hadde «mange baller i luften» og håndterte livet lett og med et smil. Det var i alle fall sånn jeg ønsket å fremstå. Å møte veggen opplevdes som et nederlag, og sommeren 2015 var for meg en mørk, lang sommer.

Det finnes ingen enkel vei tilbake etter en slik fysisk og psykisk utmattelse. Min vei ble å ta i bruk de metodene jeg underviste andre i, og faktisk bruke dem. Jeg fikk etter hvert min nydelige, lille baby, og i månedene etterpå gikk jeg utallige turer med vognen, og jeg tenkte, analyserte og prøvde å finne ut hva som hadde gjort at jeg lot det gå så langt at det sa stopp. Det var en krevende prosess, og jeg fikk mange, dype erkjennelser i denne perioden. Jeg innså at mange av de valgene jeg hadde tatt over flere år egentlig var i strid med mine indre verdier. Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg hadde sagt ja til ting jeg egentlig ikke hadde lyst til eller tid til, fordi jeg ønsket at andre skulle tenke at jeg var «flink» og grei. En utrolig lite sjarmerende innsikt om seg selv. Jeg ble nødt til å ta grep.

De grepene jeg tok, og mine skråblikk rundt samfunnet vi lever i, ble utgangspunkt for boken jeg skrev, «Diagnose: Flink pike». I boken går jeg i dybden på de tre trinnene jeg har brukt for å skape en ny hverdag for meg selv og min familie. En hverdag med mindre stress, mer energi, og i tråd med de verdiene som er viktige for oss.

Her er en kort oversikt over mine tre trinn. Jeg kommer til å utdype hvert av disse i kommende blogginnlegg.

Les videre →

Nyttårsforsetter? 3 trinn til å oppnå dine mål!

~ Unn Therese ~ Legg igjen en kommentar

Det er første dag av det nye året, og de fleste av oss bruker dagen på å lande etter jule – og nyttårsfeiringen, og til å forberede oss til hverdagene som plutselig kommer tilbake for full styrke.

Jeg har brukt de siste dagene på å tenke over året som har gått, hva jeg vil legge bak meg, hva jeg vil ta med meg videre, og hvilke ønsker og mål jeg har for 2019. I likhet med svært mange andre. Nyttårsforsettene florerer rundt i sosiale medier, og jeg har lest om folk som skal bli sunnere, trene mer, være mindre i sosiale medier, slanke seg de der 5 kiloene, løpe halvmaraton, kutte ut sukker i januar, kutte ut kjøtt og i tillegg være mer tilstede sammen med gode mennesker, le mer, danse mer, nå nye mål i jobbsammenheng eller privat. Og mye mer. «New year, new me!»

Les videre →

Mindfulness – en ny trend for navlebeskuende kvinnfolk?

~ Unn Therese ~ Legg igjen en kommentar

“Kvinner er bare opptatt av å føle, av å se inn i seg selv og å “tenke positivt.” De deltar ikke i samfunnsdebatten, de drikker kaffe, fermenterer kål og renser auraen sin”. ”Selvutvikling er vår tids egotripp, vi har blitt så selvopptatte at vi har sluttet å bry oss om samfunnet rundt oss”. ”Hvordan kan du som er politiker holde på med slikt alternativt tull?”

Disse sitatene, det første sagt muntlig, det andre lest i en avis og det tredje slengt mot meg i en opphetet, politisk diskusjon, gjenspeiler viktige nyanser på vår tids fokus på selvutvikling. Samtidig er jeg dypt uenig i premissene om at mindfulness er enda en ”trend” i selvutviklingsjungelen, og jeg blir umåtelig provosert av det kvinnesynet som ligger bak disse utsagnene.

Hva er negativt med selvutvikling?

Som statsviter og politiker har jeg lenge hatt blanda følelse for mye innen den såkalte selvhjelpslitteraturen. En del av bøkene baserer seg på en grunnholdning om at du er ”din egen lykkes smed”, og at det er opp til hver enkelt av oss om vi lykkes her i livet. Det betyr også at dersom vi mislykkes, og føler oss utilstrekkelige, ulykkelige eller er syke, så har vi kun oss selv å takke. Det er en tankegang jeg tar sterk avstand fra. Det samme gjelder tanken om at vi må utvikle oss for å bli enda bedre, prestere mer og oppnå mer, siden det indirekte kan bety at vi ikke er gode nok slik vi er i dag. Og det er en holdning som strider dypt i mot mine verdier. Du er allerede god nok, akkurat som du er! Jeg er god nok! Og ingen trenger å utvikle seg for å oppnå enda mer suksess, bedre prestasjoner og blankpolerte fasader. Den vi er, er godt nok. Vi har alle en ukrenkelig egenverdi som mennesker.

Frihet til å danse våre liv

Alle mennesker fungerer i en kontekst, i en kultur, et fellesskap, et samfunn. Og dette samfunnet består av rammer som omkranser livene våre. ”Tidsklemmen” handler ikke bare om hvordan vi som enkeltmennesker kan endre oss slik at vi klarer enda mer på kortere tid, for å sette det på spissen, det handler også om samfunnsstrukturer.

Les videre →