Takknemlighet

Vær takknemlig for det du har, så vil du ende opp med å få mer. Hvis du konsentrerer deg om hva du ikke har, vil du aldri, aldri får nok. – Oprah Winfrey

De siste årene har forskere kommet frem til at mennesker som er lykkelige også har større evne til å vise takknemlighet. Det kan virke logisk. Vi vet at det vi gir oppmerksomhet, det vokser. Dersom man hele tiden higer etter noe nytt, og tenker at «jeg kommer til å bli lykkelig bare jeg går ned de fem kiloene» eller «bare jeg får fullført halvmaraton», «om jeg bare hadde vunnet i lotto…», så vil vi aldri kjenne oss tilfreds med det vi har.  Det er ikke vanskelig å skjønne at vi ønsker oss mer. Vi lever i et forbrukersamfunn og vi bombarderes av reklame i alle kanaler. Vi ser hva de rundt oss får til, vi ser flotte ferierurer, stilige leiligheter og fine klær. Ved å hele tiden leve et liv der vi jakter på lykken langt der fremme, vil vi både bli ulykkelige, og stresset vil øke.

Det finnes alltid noe å være takknemlig for, selv når livet er på sitt mørkeste og vanskeligste. Les videre

Mindfulness – en ny trend for navlebeskuende kvinnfolk?

“Kvinner er bare opptatt av å føle, av å se inn i seg selv og å “tenke positivt.” De deltar ikke i samfunnsdebatten, de drikker kaffe, fermenterer kål og renser auraen sin”. ”Selvutvikling er vår tids egotripp, vi har blitt så selvopptatte at vi har sluttet å bry oss om samfunnet rundt oss”. ”Hvordan kan du som er politiker holde på med slikt alternativt tull?”

Disse sitatene, det første sagt muntlig, det andre lest i en avis og det tredje slengt mot meg i en opphetet, politisk diskusjon, gjenspeiler viktige nyanser på vår tids fokus på selvutvikling. Samtidig er jeg dypt uenig i premissene om at mindfulness er enda en ”trend” i selvutviklingsjungelen, og jeg blir umåtelig provosert av det kvinnesynet som ligger bak disse utsagnene.

Hva er negativt med selvutvikling?

Som statsviter og politiker har jeg lenge hatt blanda følelse for mye innen den såkalte selvhjelpslitteraturen. En del av bøkene baserer seg på en grunnholdning om at du er ”din egen lykkes smed”, og at det er opp til hver enkelt av oss om vi lykkes her i livet. Det betyr også at dersom vi mislykkes, og føler oss utilstrekkelige, ulykkelige eller er syke, så har vi kun oss selv å takke. Det er en tankegang jeg tar sterk avstand fra. Det samme gjelder tanken om at vi må utvikle oss for å bli enda bedre, prestere mer og oppnå mer, siden det indirekte kan bety at vi ikke er gode nok slik vi er i dag. Og det er en holdning som strider dypt i mot mine verdier. Du er allerede god nok, akkurat som du er! Jeg er god nok! Og ingen trenger å utvikle seg for å oppnå enda mer suksess, bedre prestasjoner og blankpolerte fasader. Den vi er, er godt nok. Vi har alle en ukrenkelig egenverdi som mennesker.

Frihet til å danse våre liv

Alle mennesker fungerer i en kontekst, i en kultur, et fellesskap, et samfunn. Og dette samfunnet består av rammer som omkranser livene våre. ”Tidsklemmen” handler ikke bare om hvordan vi som enkeltmennesker kan endre oss slik at vi klarer enda mer på kortere tid, for å sette det på spissen, det handler også om samfunnsstrukturer.

Les videre

Mitt perfekte liv!

Jeg har så utrolig mye å være takknemlig for! Skjønne og veloppdragne barn, som alltid viser at de setter stor pris på mammaen sin. Jeg har verdens kjekkeste mann, en herlig familie, mange, nære venner, jeg sjonglerer en spennende jobb med aktive hverdager, lager alltid sunn mat til familien, vi er på turer, trener, opplever verden, drikker champagne med venninner og livet smiler alltid! Jeg våkner hver morgen og er full av energi og tiltakslyst. Jeg har alt på stell, også husarbeid og klesvask, og jeg får god tid til å pleie meg selv, gjøre yoga og kjenne på en dyp, indre ro. Fordi jeg fortjener det!

… du skjønte den nå, ja? At jeg forsøker å skrive ironisk? Selvfølgelig gjør jeg det. Livet mitt er ikke perfekt, jeg er ikke perfekt, og jeg kjenner vel egentlig ikke noen som er perfekte heller.

Les videre

Kebab er kebab!

Gjesteinnlegg fra min 13 år gamle sønn Georg

Odins soldater er en innvandringskritisk borgerforening. De mener at de beskytter landet fra innvandrere som bare «stjeler, selger narkotika og tafser på norske damer». De har på seg svarte hettegensere med vikinghjelm og norsk flagg på ryggen. Odins soldater «patruljerer» på kveld- og nattestid fordi de liksom skal beskytte nordmenn, og særlig norske damer, fra innvandrere.

 

Rasisme er et stort problem i dagens samfunn. Enkelte personer får ikke jobb fordi de kanskje ser annerledes ut eller har en annen religion enn vår. De siste årene ser det ut som at rasismen har økt i Norge, kommentarfeltene på nettaviser og Facebook flommer over av rasistiske utsagn. Dette merker særlig unge politikere med utenlandsk bakgrunn. Hadia Tajik som er nestleder i AP og sitter på Stortinget ble utsatt for drapstrusler og grov hets da hun stemte for å innføre republikk i Norge. Derimot de andre som stemte likt henne, brydde ingen seg om. Hadia er født og oppvokst i en liten bygd i Rogaland, og har pakistanske foreldre. Hun kan tydeligvis ikke mene noe uten å bli truet på livet. Dette gjør meg sint og lei meg!

Hadia_Tajik_-_Arbeiderpartiet

 

Vi sier at Norge er et fritt land der vi har respekt for menneskerettighetene. Alle mennesker er like mye verdt, uansett hudfarge, etnisitet og religion. Ytringsfriheten gjelder alle og er en norsk verdi vi er stolt av. Men det mener tydeligvis ikke Odins soldater og andre innvandringskritiske borgere, som sier at kun nordmenn og alt som er norsk er godt nok.

Det ble derfor litt morsomt da ev av lederne av Odins soldater skrev på deres Facebookside at «Muslimsk mat som kebab og lignende, skal ikke mere spises. Vi boikotter dette fra nå av. Ingen skal tjene noe eller bli støttet av oss (…). Spis norsk mat, folkens. Vær tro mot mor Norge!»

Da gikk det visst opp for en av «soldatene» at han stod i fare for å miste kebaben sin. «Unnskyld meg, altså.. Men dette blir for dumt! Jeg er ganske så rasistisk, men dette var litt i drøyeste laget. La nå for Guds skyld folk få lov til å spise det de vil!».

Mye av den maten vi spiser, våre klær, kultur, musikk, sport og tilbehør kommer fra utlandet. Det er alt dette som har vært med på å forme Norge slik vi lever i dag. Det gikk ikke opp for «Odins soldater» før de stod i fare for å miste kebaben sin.

«Nei til utlendinger og muslimer! Men kebaben min? Den får du aldri!»

 

Norsk, feministisk navlebeskuelse?

yemeni-child-brides-husbands-615

Dette bildet berører meg dypt. Fotograf Stephanie Sinclair fra National Geographics har foreviget to barnebruder fra Yemen. Tahani i den rosa kjolen var bare 6 år da hun giftet seg med Majed på 25. Hun fortalte journalisten at hun virkelig hatet ham. Studer ansiktsuttrykket til Ghada. Jenta i den grønne kjolen. Hun er en av flere millioner jenter som  hvert år mister sine grunnleggende rettigheter, som må slutte på skolen, og ta seg av mann, familie, husholdning og etter hvert føde mannens barn. Lenge før kroppen er fysisk og psykisk klar. Flere tusen jentebarn dør når de skal føde, eller blir skadet for livet, fordi den spinkle, unge kroppen ikke er klar.

Organisasjonen Girls Not Brides  anslår at så mange som 14 millioner jenter under 18 år blir giftet bort hvert år. Og bruder ned i 5- årsalderen er ikke uvanlig. Små jenter, som blir frarøvet sin barndom, som blir utsatt for vold, voldtekt og mister sine basale menneskerettigheter.

Disse jentene er èn av grunnene til at jeg i dag markerer 8. mars

En annen grunn, er undersøkelsen jeg kunne lese i avisene denne uka, at hver tredje kvinne i EU har blitt utsatt for vold eller voldtekt. Hver tiende kvinne i Norge har blitt utsatt for voldtekt. Enkene i India, traffickingofrene fra Øst- Europa og kvinnene som blir utsatt for systematisk voldtekt og tortur i Kongo. Kvinnene som blir offentlig steinet til de dør, fordi de har blitt forelsket. Og alle de andre, der ute i verden, som blir nedtrykt av samfunn tuftet på patriarkalske voldsstrukturer.

Samtidig kjemper jeg for norske kvinners rettigheter!

I 2013 ledet jeg komiteen for markeringen av Stemmerettsjubileet i Dalane. Vi hyllet foregangskvinner og glemte hverdagshelter, vi hentet frem nye kvinnestemmer fra vår egen tid, og ble inspirert av glitrende foredrag av dagens foregangskvinner. Og det slår meg: den kampen våre formødre har kjempet, for frihet, likestilling og like rettigheter, er under press. Våre formødre vant kampen om demokratisk deltakelse, og sterke kvinner som Gro Harlem Brundtland står som en bauta i dannelsen av den kvinnevennlige velferdsstaten. Med permisjonsordninger, barnehageutbygging, rettigheter i arbeidslivet, og senere fedres rettigheter. Den blåblå regjeringen, med Erna Solberg i spissen, bygger i dag ned disse rettighetene, steg for steg. Dyrere barnehager, utvidet kontantstøtte og redusert permisjon for far, fører til et mindre likestilt familieliv.

Vi har fortsatt mye å kjempe for, også i Norge. I dag blir kvinner som uttaler seg i offentligheten kuet og utsatt for trusler og hets. Flere dokumenterer og medieoppslag har vist hvilken pris de modigste kvinnene i dagens samfunn må tåle. Mennene som hater kvinner sitter bak sine tastaturer, der hatet og truslene drypper syrlig ut i internettets anonyme verden. Og flere kvinner gir opp. Noen blir truet til taushet. En klar, offentlig stemme er ikke verdt hundretalls kommentarer i retning «Hore! Du fortjener å bli voldtatt! Jeg vet hvor du bor, og hvilken skole barna dine går på, ditt ludder!» (Hentet fra kommentarfeltet i en gjennomsnittsdebatt etter artikkel om og av en sterk kvinne). Ett år etter stemmerettsjubileet, og i  jubileumsåret for den norske grunnloven, våger jeg å påstå at norske kvinner (og særlig kvinner med innvandrerbakgrunn) ikke har samme grad av ytringsfrihet som norske menn.

Retten til å bestemme over egen kropp er en av våre mest grunnleggende rettigheter

Høyres hestehandel med Krf om å gi leger rett til å reservere seg mot å henvise til abort er intet annet enn et angrep på abortloven. Den rammer kvinner som er i en svært sårbar situasjon. Den frarøver kvinner en grunnleggende frihet. Det er derfor saken mobiliserer så mange til å gå i tog i dag.

Fungerende leder i KrF, Dagrunn Eriksen, uttaler at kampen mot reservasjonsretten er trist og pinlig, at norske kvinner er navlebeskuende og egoistiske, siden de kjemper mot reservasjonsretten og ikke for de millioner av kvinner som lever i slaveliknende forhold. Likestillingsminister Solveig Horne sier at reservasjonsretten ikke er viktig for henne, at vold i nære relasjoner er viktigere.

Her er vi ved sakens kjerne

Kvinners frihet skal tydeligvis rangeres. Du skal ikke kunne kjempe for norske kvinners rettigheter, før du har ordnet opp i all undertrykkelse i resten av verden. Det poenget kjøper jeg simpelten ikke. Jeg, og de fleste andre som i dag er ute og markerer og feirer kvinnedagen, klarer å ha flere tanker i hodet på en gang. Jeg vil fortsette å jobbe politisk for å bedre situasjonen til alle verdens kvinner og barn. Det gjør jeg blant annet via engasjement i frivillige organisasjoner, og gjennom mitt medlemsskap i Arbeiderpartiet, som er en solid forkjemper for kvinners rettigheter i store deler av verden. Samtidig kan jeg ikke godta at norske kvinner ikke er verdt å kjempe for. Frihet til å delta i det offentlige rom, fri fra vold og voldtekt, rettigheter i arbeidslivet (lik lønn for likt arbeid, kjønnsdelt arbeidsmarked, uønsket deltid, tilgang til makt og posisjoner) og retten til å bestemme over egen kropp – er like viktig om du bor i Yemen, Kongo, India eller Norge. For å sitere Hillary Clinton:

Women`s Rights Are Human Rights

Så: gratulerer med dagen, alle verdens jenter og damer! Jeg heier på dere, jeg kjemper for dere, i solidaritet og søsterskap. Sammen er vi sterke!

Genanse og verdighet

Tap av verdighet er et av de store temaene i litteraturen. Dag Solstads romanfigur Elias Rukle er en 53 år gammel norsklektor som etter lengre tids press sprekker og får et raserianfall i skolegården. Han har lenge følt at alle hans verdier blir trampet på i en stadig mer overfladisk verden. Han har ingen å snakke med, og tiden har på mange måter løpt i fra ham. Etter skandalen i skolegården kan han ikke vende tilbake, og livet hans faller sammen. Les videre

Avstanden midt i blant oss

Leserbrev i dagens DT. Karl Ove Knausgård snakket om «Avstanden midt i blant oss» på minnekonserten 22. juli. Finner vi denne avstanden også i Egersund?

«På søndag var det ett år siden tragedien i regjeringskvartalet og på Utøya. Noen dager etter terrorangrepene deltok flere tusen dalbuer i Rosetog i Egersund. Omtanken og medfølelsen med de som opplevde terroren og de som så brutalt fikk sine kjære stjålet fra seg, var rørende. Det norske folk viste et imponerende samhold. Statsminister Jens Stoltenbergs ord om å møte terroren med mer åpenhet og mer demokrati ble kjent over hele verden. Les videre