Dette bildet berører meg dypt. Fotograf Stephanie Sinclair fra National Geographics har foreviget to barnebruder fra Yemen. Tahani i den rosa kjolen var bare 6 år da hun giftet seg med Majed på 25. Hun fortalte journalisten at hun virkelig hatet ham. Studer ansiktsuttrykket til Ghada. Jenta i den grønne kjolen. Hun er en av flere millioner jenter som  hvert år mister sine grunnleggende rettigheter, som må slutte på skolen, og ta seg av mann, familie, husholdning og etter hvert føde mannens barn. Lenge før kroppen er fysisk og psykisk klar. Flere tusen jentebarn dør når de skal føde, eller blir skadet for livet, fordi den spinkle, unge kroppen ikke er klar.

Organisasjonen Girls Not Brides  anslår at så mange som 14 millioner jenter under 18 år blir giftet bort hvert år. Og bruder ned i 5- årsalderen er ikke uvanlig. Små jenter, som blir frarøvet sin barndom, som blir utsatt for vold, voldtekt og mister sine basale menneskerettigheter.

Disse jentene er èn av grunnene til at jeg i dag markerer 8. mars

En annen grunn, er undersøkelsen jeg kunne lese i avisene denne uka, at hver tredje kvinne i EU har blitt utsatt for vold eller voldtekt. Hver tiende kvinne i Norge har blitt utsatt for voldtekt. Enkene i India, traffickingofrene fra Øst- Europa og kvinnene som blir utsatt for systematisk voldtekt og tortur i Kongo. Kvinnene som blir offentlig steinet til de dør, fordi de har blitt forelsket. Og alle de andre, der ute i verden, som blir nedtrykt av samfunn tuftet på patriarkalske voldsstrukturer.

Samtidig kjemper jeg for norske kvinners rettigheter!

I 2013 ledet jeg komiteen for markeringen av Stemmerettsjubileet i Dalane. Vi hyllet foregangskvinner og glemte hverdagshelter, vi hentet frem nye kvinnestemmer fra vår egen tid, og ble inspirert av glitrende foredrag av dagens foregangskvinner. Og det slår meg: den kampen våre formødre har kjempet, for frihet, likestilling og like rettigheter, er under press. Våre formødre vant kampen om demokratisk deltakelse, og sterke kvinner som Gro Harlem Brundtland står som en bauta i dannelsen av den kvinnevennlige velferdsstaten. Med permisjonsordninger, barnehageutbygging, rettigheter i arbeidslivet, og senere fedres rettigheter. Den blåblå regjeringen, med Erna Solberg i spissen, bygger i dag ned disse rettighetene, steg for steg. Dyrere barnehager, utvidet kontantstøtte og redusert permisjon for far, fører til et mindre likestilt familieliv.

Vi har fortsatt mye å kjempe for, også i Norge. I dag blir kvinner som uttaler seg i offentligheten kuet og utsatt for trusler og hets. Flere dokumenterer og medieoppslag har vist hvilken pris de modigste kvinnene i dagens samfunn må tåle. Mennene som hater kvinner sitter bak sine tastaturer, der hatet og truslene drypper syrlig ut i internettets anonyme verden. Og flere kvinner gir opp. Noen blir truet til taushet. En klar, offentlig stemme er ikke verdt hundretalls kommentarer i retning «Hore! Du fortjener å bli voldtatt! Jeg vet hvor du bor, og hvilken skole barna dine går på, ditt ludder!» (Hentet fra kommentarfeltet i en gjennomsnittsdebatt etter artikkel om og av en sterk kvinne). Ett år etter stemmerettsjubileet, og i  jubileumsåret for den norske grunnloven, våger jeg å påstå at norske kvinner (og særlig kvinner med innvandrerbakgrunn) ikke har samme grad av ytringsfrihet som norske menn.

Retten til å bestemme over egen kropp er en av våre mest grunnleggende rettigheter

Høyres hestehandel med Krf om å gi leger rett til å reservere seg mot å henvise til abort er intet annet enn et angrep på abortloven. Den rammer kvinner som er i en svært sårbar situasjon. Den frarøver kvinner en grunnleggende frihet. Det er derfor saken mobiliserer så mange til å gå i tog i dag.

Fungerende leder i KrF, Dagrunn Eriksen, uttaler at kampen mot reservasjonsretten er trist og pinlig, at norske kvinner er navlebeskuende og egoistiske, siden de kjemper mot reservasjonsretten og ikke for de millioner av kvinner som lever i slaveliknende forhold. Likestillingsminister Solveig Horne sier at reservasjonsretten ikke er viktig for henne, at vold i nære relasjoner er viktigere.

Her er vi ved sakens kjerne

Kvinners frihet skal tydeligvis rangeres. Du skal ikke kunne kjempe for norske kvinners rettigheter, før du har ordnet opp i all undertrykkelse i resten av verden. Det poenget kjøper jeg simpelten ikke. Jeg, og de fleste andre som i dag er ute og markerer og feirer kvinnedagen, klarer å ha flere tanker i hodet på en gang. Jeg vil fortsette å jobbe politisk for å bedre situasjonen til alle verdens kvinner og barn. Det gjør jeg blant annet via engasjement i frivillige organisasjoner, og gjennom mitt medlemsskap i Arbeiderpartiet, som er en solid forkjemper for kvinners rettigheter i store deler av verden. Samtidig kan jeg ikke godta at norske kvinner ikke er verdt å kjempe for. Frihet til å delta i det offentlige rom, fri fra vold og voldtekt, rettigheter i arbeidslivet (lik lønn for likt arbeid, kjønnsdelt arbeidsmarked, uønsket deltid, tilgang til makt og posisjoner) og retten til å bestemme over egen kropp – er like viktig om du bor i Yemen, Kongo, India eller Norge. For å sitere Hillary Clinton:

Women`s Rights Are Human Rights

Så: gratulerer med dagen, alle verdens jenter og damer! Jeg heier på dere, jeg kjemper for dere, i solidaritet og søsterskap. Sammen er vi sterke!