I Stavanger Aftenblad fredag 31. januar presenteres ei liste over ”Hvem som har mest makt i Eigersund.” 14 menn og ei kvinne er omtalt, etter det journalisten sier er en gjennomarbeidet sak med mange samtaler blant menn og kvinner i Egersund.

Resultatet er nedslående. At sentrale aktører innen næringsliv, politikk og kultur er med på ei slik liste, er naturlig.  At både menn og kvinner fremhever de samme mennene, og dermed bare finner plass til ei kvinne, åpner etter mitt syn opp for en rekke spørsmål. Her vil jeg se nærmere på noen av disse: hva er makt? Hva er hensikten med ulike former for maktanalyser? Og hvilke mekanismer er det som gjør at kun ei kvinne er å finne på Aftenbladets maktliste?

Hensikten med maktanalyser

Maktanalyser er alltid interessante. Stavanger Arbeiderparti, med Cecilie Bjelland i spissen, har siden valget i 2011 stilt spørsmål ved etablerte maktstrukturer i regionen. Hun har vært tydelig i sin kritikk av at stadig mer politisk makt har flyttet inn i lukkede styrerom, og i lukkede, uformelle nettverk helt utenfor demokratisk og politisk kontroll.  Aftenbladet har også, gjennom en rekke, kritiske artikler, problematisert den gråsonen som oppstår i møtet mellom politikk og næringsliv i Stavangerregionen.

Nylig avgåtte fylkesmann Tora Aasland uttalte nettopp i NRK Rogalands serie om lokaldemokratiet bekymring over konsensuskulturen og den manglende toleransen for opposisjon som etter hennes mening råder i Rogaland.  Hun hevdet også at næringslivet, i allianse med deler av den politiske makten, har fått et for stort spillerom. FrPs Tore Kallevig har også stilt kritiske spørsmål til manglende lokaldemokrati i intervju med NRK Rogaland.

Bjelland, Aftenbladet, Aasland og Kallevig setter på ulikt vis søkelyset på makt i skjæringspunktet mellom politikk og næringsliv. En undersøkelse av hvem som innehar de ulike rollene i disse nettverkene er derfor interessant, fordi vi som innbyggere får vite hvordan demokratisk makt forvaltes. Motbøren Bjelland har blitt møtt med når hun påpeker disse problemstillingene, viser med all tydelighet hvor viktig det er at noen tar den belastningen det er å nøste opp i etablerte maktstrukturer.

I et slikt perspektiv kunne ”maktlisten” i Eigersund vært interessant. Dersom journalisten har til hensikt å analysere i hvilke fora beslutninger egentlig tas, om beslutninger tas i lukkede rom, og hvilke uformelle nettverk som har gjennomslagskraft, så er listen over mennesker med makt betimelig.

Hva er makt?

Et annet spørsmål er hva som menes med begrepet ”makt”. I statsvitenskapen henvises det ofte til Max Webers definisjon, der makt kan forstås som muligheten til å virkeliggjøre sine målsetninger overfor andre, særlig når man møter motstand, uansett hvilke midler som brukes. Robert A. Dahl hevder at innflytelse og makt har å gjøre med evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort. Er det denne typen maktdefinisjon Aftenbladet har tatt utgangspunkt i når de har snakket med folk? Og er det den forståelsen de anonyme kildene har lagt i begrepet? Eller definerer de makt på andre måter? Det får vi ikke vite.

Hard og myk makt

Det tredje spørsmålet jeg stiller meg, er hvilket kvinnesyn som gjenspeiles i denne undersøkelsen. I 2006 leverte jeg min hovedfagsoppgave i Sammenliknende politikk, som omhandlet maktfordeling langs såkalte harde og myke politikkområder i det norske og det svenske parlamentet. Jeg undersøkte makt i et vertikalt perspektiv, målt i posisjoner og rang, men også makt i et mer horisontalt perspektiv, der ulike politikkområder ble rangert som enten ”myke” eller ”harde”. Jeg fant en overrepresentasjon av kvinner i ”myke” politikkområder (familie, kultur, helse og omsorg), og tilsvarende overrepresentasjon av menn i ”harde” politikkområder (finans, forsvar og utenriks). Dette gjenspeilet seg også i posisjoner og rang.

En kommunepolitikers hverdag består av både ”myke” og ”harde” politikkområder. Barn, oppvekst, skoler, psykisk helse og uønsket deltid står like mye på dagsordenen som næring, samferdsel og arealutvikling. Men dersom inndeling i ”myk og hard makt” skulle dannet grunnlag for å forstå ”maktlisten”, vil det likevel ikke forklare hvorfor to av Dalanes dyktigste politikere glimrer med sitt fravær.

Stortingspolitiker fra Høyre, Siri Meling, og fylkestingspolitiker Inghild Vanglo fra Arbeiderpartiet, har hatt sentrale posisjoner i en årrekke. Meling blant annet i Energi- og miljøkomiteen på Stortinget, og nå i Finanskomiteen. Vanglo har og har hatt tunge verv innen energi og samferdsel. Ingen av dem fremstår som ”typisk myke” politikere. Begge to har store nettverk, setter dagsorden, og har gjennomslagskraft. De oppfyller i aller høyeste grad Max Webers definisjon av makt. Formelt og uformelt. Likevel defineres de ikke som del av ”makteliten” i Eigersund.

Glasstak?

Så hva er det egentlig maktlista måler? Dersom hensikten skal være noe mer enn en anonym domstol eller popularitetsbarometer, håper jeg journalisten går bak resultatet og analyserer en rekke, betimelige spørsmål. Makt, nettverk og i hvilke fora beslutninger tas, er blant disse. Og man kommer ikke bort fra å sette likestilling på dagsorden. Hvilke vilkår har kvinner i det offentlige rom? Kan vi snakke om et ”glasstak” i vår del av fylket? Eller handler det om holdninger man ellers finner hos ”mørkemenn” og  et samfunn preget av konservativ mannskultur? Jeg gleder meg til å lese mer, og jeg bidrar gjerne i den videre debatten.

***

Dette innlegget stod på trykk i Stavanger Aftenblad onsdag 5. februar, og ble lagt på nett samme dag. Men Aftenbladet har ikke gjort nettversjonen tigjengelig for andre enn abonnentene, derfor deler jeg den her.

… og hvorfor illustrere inlegget med Berit Ås sin klassiker «Kvinner i alle land… Håndbok i frigjøring» fra 1981? Fordi det er på tide på finne tilbake til kjernen i likestillingspolitikken.