– Du vet den følelsen? Når du møter et annet menneske, og alt bare stemmer? Når det føles som om dere alltid har kjent hverandre? Et slikt møte hadde jeg for et par uker siden. I en kinosal på Edda kino i Haugesund. Frances, het hun. Og for ei dame! Ganske klossete, egentlig, men så ekte, spontan og uhøytidelig! Jeg storkoste meg med Frances sin «kvartlivskrise» i et ungt hipstermiljø i New York. New York i sort/ hvitt, faktisk!

Jeg var i Haugesund som politisk representant på Filmfestivalen, og fikk sett ni filmer! (Nå så riktignok Nordis Hansen, avtroppende kinosjef i Egersund 36 filmer, men likevel…!) Jeg oppsummerte for meg selv at fire av de fem siste filmene jeg så på kino før Filmfestivalen var barnefilmer i 3D, omringet av sukkerhøye barn og popcorn. Kjekt det også, jeg er glad i å se film med guttene mine. Men de siste årene har det blitt færre «voksenfilmer» på kino.

Nettopp derfor var Filmfestivalen en kulturell vitamininnsprøytning av de sjeldne. Jeg nøt hvert minutt, og så alt fra romantiske komedier (Små Citronar Gula, bare helt skjønn!), til sære, franske filmer om blant annet  sprø islendinger(!) seler og reinkarnasjon(!!) (Queen of Montreuil), jeg så brutal, dansk sosialrealisme om gjenger og fattigdom i Københavns forsteder (Nordvest), jeg så Hannah Arendt, om dramaet rundt Eichmannsaken, jeg ble revet med av Per Fly sitt fantastiske portrett av den svenske jazzlegenden Monica Z (nydelig tolket av Edda Magnason), og jeg koste meg med «Mitt liv med Liberace», der Michael Douglas skuespillerprestasjoner sannsynligvis får en nominasjon eller to. Blant annet. Og så var det Frances Ha, da.

I juni var jeg delegat på landsmøtet i Film og Kino, og da ble det vedtatt å kutte i støtten til Filmfestivalene. Dette fordi DVD – salget har stupt så dramatisk de siste årene, at organisasjonen ikke lenger så seg i stand til å opprettholde samme finansiering. Heldigvis har regjeringen gitt en redningspakke til Filmfestivalene på 7.5 millioner kroner, og de kommer godt med. Uten offentlig støtte, vil ikke filmfestivalene overleve.

Kino er altså politikk. Og da må jeg også nevne Kulturløftet. Hadde det ikke vært for den rødgrønne regjeringens historiske satsing på kultur, hadde både det norske filmmiljøet og Filmfestivalene hatt helt andre, økonomiske vilkår. Stortingsvalget på mandag handler også om kultur. Her kan du lese mer om kulturløftet. Jeg kunne skrevet svært mye om kultur, deltakelse, demokrati, livskvalitet, berikelse av kropp og sjel, om sanser, følelser og gode opplevelser.

Men jeg nøyer meg med å si at jeg takket være Filmfestivalen i Haugesund fikk treffe Frances Ha. En opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Jeg håper så mange som mulig får muligheten til å besøke landets filmfestivaler i årene som kommer. Men da må man også stemme på det partiet som satser på kultur! For å sitere Frances:

Sometimes it’s good to do what you’re supposed to do when you’re supposed to do it!»