Familieverdier

En ettermiddag satte vi oss ned og hadde familieråd, og jeg ba guttene om å si hvilke verdier de mente er viktige for oss som familie. Vi snakket først litt om hva verdier er. «Middag!» sa de nesten i kor. «Det er viktig å spise god mat hver dag, og sitte sammen rundt middagsbordet», sa Georg, min eldste sønn. «Ja, og det er fint når alle sier hva som har vært det beste med dagen sin», fortsatte Aksel, den nest yngste. «Og noen ganger er det gøy å fortelle vitser når vi spiser middag», fortsatte han med ivrig stemme. «Det er viktig at alle gjør tingene sine», sa den nest eldste, Erik. Han viste til hvor fort det kan oppstå dårlig stemning når jeg må minne guttene på alle de små og store oppgavene de har i hverdagen, alt fra å pakke ut gymtøyet, ta ut matboksen fra skolesekken og sette den på kjøkkenbenken, til å gjøre de ulike pliktene de har i huset. Det at alle skal være snille mot hverandre, at vi skal hjelpe hverandre, og at ingen har lov til å si nei på en sur måte når noen ber om hjelp, var andre verdier guttene fremhevet.

At vi alltid skal ha med melkesjokolade og havrekjeks når vi går på tur, ble også nevnt. Er melkesjokolade og havrekjeks en verdi? For meg sa det noe om at guttene synes det er fint å gå på tur, og at sjokolade og kjeks er en viktig del av gleden over å være på fjellet, i skogen og ved sjøen. Og jeg ble glad for at de nevnte det som en god verdi for vår familie, for jeg liker å være ute på tur, og synes det er godt at guttene også verdsetter det. «Vi skal være en miljøvennlig familie» var også et viktig innspill fra guttene, og vi ble enige om å lage en egen plan for det.

Jeg skrev ned de ulike verdiene vi ble enige om, og har laget en lapp som nå henger på kjøkkenet vårt. Det er en fin påminnelse om hvilke verdier som er viktige for oss i vår hverdag, og for oss som familie. Personlig ble jeg glad for å høre hvor viktig det er for guttene at vi samles rundt middagsbordet og spiser god mat, og det har derfor vært ekstra viktig for meg å prioritere i en ellers hektisk hverdag. Jeg planlegger ukene mine slik at vi prioriterer nettopp middagsstunden med familien.

Jeg vil oppfordre dere som leser dette til å gjøre det samme. Ta med familien på råd når dere skal gå i gjennom viktige verdier, barn har som regel kloke innspill som sier noe om hva de synes er viktige å prioritere, og som kan gjøre det lettere for dere som familie å ta kloke valg.

Hjemmeferie, asteroider og drømmen om Unni Lindell

«10 ting du kan gjøre hjemme i ferien», leste jeg i Kamille- magasinet jeg hadde tatt med meg på badeturen. Sommeren hadde endelig streifet innom oss på sørvest- landet, og vi prøvde å utnytte hver eneste, kjærkomne solstråle og varmegrad. Vi hadde funnet et lunt sted ved det populære badevannet, og jeg satte meg godt tilrette i campingstolen, med full kaffekopp og en iskald, grønn farris. Optimistisk som jeg var, hadde jeg i tillegg til Kamille tatt med den siste krimboken til Unni Lindell.

Bildene i magasinet var delikate, og jeg merket at jeg drømte meg bort. «En natt i hengekøye», ett av tipsene for en fin hjemmeferie, var illustrert av en avslappet kvinne i turklær, som lå og så utover et stille vann omkranset av mektige fjell. Det var nesten så jeg kjente roen og den friske fjelluften, og… «mamma! Han tok mitt håndkle!» De to mellomste stod foran meg, våte og kalde, i full disputt over hvem som skulle ha det grønne badehåndkledet. «Det er jo det samme hvilket håndkle dere bruker», sa jeg med oppgitt stemme. «De er jo like store!» Jeg gav en av guttene det andre håndkleet, det med Justin Bieber på. Han kastet det foraktfullt fra seg. «Det er mindre! Vi har målt, nesten 3 cm kortere!» Etter lang mekling endte de opp med at mellomstebror fikk det grønne håndkledet i denne omgang, og storebror ville ha minstemann sitt Lego Ninjago- håndkle. Det var visst bedre enn Justin Bieber, forstod jeg.

Les videre

Virginia og jeg. Bekjennelser fra en baderomskrakk

img_3606– Rommet er like mye abstrakt som konkret, argumenterte jeg. Hun skriver jo om at kvinner trenger et fysisk rom borte fra dagligstuen som er omringet av ungeskrik og andre forstyrrelser, for å kunne produsere litteratur. Men det handler jo åpenbart også om å etablere et eget litterært rom, et kvinnelig rom i offentligheten. En litterær stemme, sa jeg med iver og engasjement. – Jeg mener det først og fremst er tilgangen til et slags kontor, en skrivestue, fysisk adskilt fra resten av huset, brøt min beleste studievenninne inn.
Det var slutten av 90- tallet, og gjengen fra lesesalen hadde flyttet kaffepausen ned til Café Opera. Kaffeen var like beksvart som den store og uformelige regnfrakken som lå fuktig over stolryggen; min faste følgesvenn i stiv kuling og regn over Puddefjordsbroen.

Les videre

Kebab er kebab!

Gjesteinnlegg fra min 13 år gamle sønn Georg

Odins soldater er en innvandringskritisk borgerforening. De mener at de beskytter landet fra innvandrere som bare «stjeler, selger narkotika og tafser på norske damer». De har på seg svarte hettegensere med vikinghjelm og norsk flagg på ryggen. Odins soldater «patruljerer» på kveld- og nattestid fordi de liksom skal beskytte nordmenn, og særlig norske damer, fra innvandrere.

 

Rasisme er et stort problem i dagens samfunn. Enkelte personer får ikke jobb fordi de kanskje ser annerledes ut eller har en annen religion enn vår. De siste årene ser det ut som at rasismen har økt i Norge, kommentarfeltene på nettaviser og Facebook flommer over av rasistiske utsagn. Dette merker særlig unge politikere med utenlandsk bakgrunn. Hadia Tajik som er nestleder i AP og sitter på Stortinget ble utsatt for drapstrusler og grov hets da hun stemte for å innføre republikk i Norge. Derimot de andre som stemte likt henne, brydde ingen seg om. Hadia er født og oppvokst i en liten bygd i Rogaland, og har pakistanske foreldre. Hun kan tydeligvis ikke mene noe uten å bli truet på livet. Dette gjør meg sint og lei meg!

Hadia_Tajik_-_Arbeiderpartiet

 

Vi sier at Norge er et fritt land der vi har respekt for menneskerettighetene. Alle mennesker er like mye verdt, uansett hudfarge, etnisitet og religion. Ytringsfriheten gjelder alle og er en norsk verdi vi er stolt av. Men det mener tydeligvis ikke Odins soldater og andre innvandringskritiske borgere, som sier at kun nordmenn og alt som er norsk er godt nok.

Det ble derfor litt morsomt da ev av lederne av Odins soldater skrev på deres Facebookside at «Muslimsk mat som kebab og lignende, skal ikke mere spises. Vi boikotter dette fra nå av. Ingen skal tjene noe eller bli støttet av oss (…). Spis norsk mat, folkens. Vær tro mot mor Norge!»

Da gikk det visst opp for en av «soldatene» at han stod i fare for å miste kebaben sin. «Unnskyld meg, altså.. Men dette blir for dumt! Jeg er ganske så rasistisk, men dette var litt i drøyeste laget. La nå for Guds skyld folk få lov til å spise det de vil!».

Mye av den maten vi spiser, våre klær, kultur, musikk, sport og tilbehør kommer fra utlandet. Det er alt dette som har vært med på å forme Norge slik vi lever i dag. Det gikk ikke opp for «Odins soldater» før de stod i fare for å miste kebaben sin.

«Nei til utlendinger og muslimer! Men kebaben min? Den får du aldri!»

 

Jakten på indre ro. Eller: behold søndagen som annerledesdagen!

IMG_2030

– Hva kan jeg hjelpe deg med? Den unge, smilende damen bak disken i parfymeriet så på meg. Hun hadde langt, lyst hår som var samlet i en krans rundt hodet, og hun vekslet mellom å se på guttene og meg. Jeg ante både latter og sympati i blikket hennes.

Jeg kunne ikke klandre henne. Å dra med seg tre gutter inn på et kjøpesenter midt på dagen i vinterferien var i overkant optimistisk. Til tross for at jeg hadde lokket dem med både is og besøk i dyrebutikken (3-åringen), var min vanligvis ganske harmoniske minstemann for anledningen byttet ut i en hylende, svett turbovariant. Han løp frem og tilbake, og mitt forsøk på å be 8- og 12 – åringene om å hjelpe til så ikke ut til å nytte. 12 – åringen var oppgitt. Og flau.

Les videre

Trollene i Gaza

– Eg e redde! Den varme, lille kroppen strekker seg mot meg. Jeg løfter ham ut av senga. Han holder armene tett rundt halsen min, og jeg stryker, trøster, godsnakker. Tørker de salte tårene, og sier at det ikke finnes troll. De er bare i eventyrene. Bysser ham til pusten blir tung og øyelokkene faller igjen. Legger ham varsomt ned igjen i senga. Ved siden av Ole Brumm. Står og ser en stund på det fredfulle barnet, som puster rytmisk og trygt igjen.

Åpningsvignetten til Kveldsnytt. Altandøra er åpen, det går mot nok en tropenatt. – Våpenhvile, sier Barack Obama. Han har blitt gråere i håret, ser jeg. Obama har ringt statsminister Netanyahu, sier de på tv. Mads Gilbert er en notorisk løgner, sier MIFF, om legen som med livet som innsats stopper blødninger, amputerer og redder liv. Demonstrasjonstog, krav om handelsblokkade. Og hva med Hamas? Bilder av døde barn, mødre som gråter og hyler ut sin smerte. Storpolitikk, og menn i svarte dresser. Hvor mange penger har USA gitt i militær støtte til Israel? 800 milliarder? Og hva med NATO?

– Har du hørt at Palestinske barn har begynt å tisse på seg om nettene? Mannen min leser fra en artikkel på nettet. Han rister sakte med hodet, og sukker tungt. – De våkner og skriker av skrekk, og tørr ikke å gå på do. Han legger iPaden på stuebordet og snur seg mot TV- skjermen.

Og da kjenner jeg det. Våger å se på bildene på tv. Virkelig se. Det er for overveldende. Lydene, bildene. Den bunnløse redselen og den ufattelige sorgen. Begravelsene. Bombene som faller over hus, skoler og badestrender. Knuser, dreper og lemlester. Fire barn drept mens de lekte på stranda i Gaza. De kastet steiner i vannet og lekte i bølgene. Akkurat slik mine sønner elsker å leke i strandkanten. Og barna tisser om natten, fordi marerittet ikke forsvinner når de våkner.

Og jeg? Jeg gråter. Jeg gråter for mødrene og fedrene som ikke kan trøste barna sine. Som ikke kan si at troll ikke finnes. For trollene finnes, de regner ned i form av bomber over Gaza. Hvilke varige traumer de skaper i de små barnesinnene kan vi ikke forestille oss. Hvilke nye troll som vokser frem i skyggene av okkupasjonen aner vi heller ingenting om. Det jeg vet, er at barn som gråter skal ha trøst, klemmes varsomt, og bli trygge i mamma eller pappas favn. Men palestinske barn kan ikke flykte fra sine mareritt. De er fanget, fanget i et levende mareritt, omringet av fryktelige troll. De kan ikke flykte.

Myk makt og mørke menn

ScaleI Stavanger Aftenblad fredag 31. januar presenteres ei liste over ”Hvem som har mest makt i Eigersund.” 14 menn og ei kvinne er omtalt, etter det journalisten sier er en gjennomarbeidet sak med mange samtaler blant menn og kvinner i Egersund.

Resultatet er nedslående. At sentrale aktører innen næringsliv, politikk og kultur er med på ei slik liste, er naturlig.  At både menn og kvinner fremhever de samme mennene, og dermed bare finner plass til ei kvinne, åpner etter mitt syn opp for en rekke spørsmål. Her vil jeg se nærmere på noen av disse: hva er makt? Hva er hensikten med ulike former for maktanalyser? Og hvilke mekanismer er det som gjør at kun ei kvinne er å finne på Aftenbladets maktliste?

Les videre

Genanse og verdighet

Tap av verdighet er et av de store temaene i litteraturen. Dag Solstads romanfigur Elias Rukle er en 53 år gammel norsklektor som etter lengre tids press sprekker og får et raserianfall i skolegården. Han har lenge følt at alle hans verdier blir trampet på i en stadig mer overfladisk verden. Han har ingen å snakke med, og tiden har på mange måter løpt i fra ham. Etter skandalen i skolegården kan han ikke vende tilbake, og livet hans faller sammen. Les videre

Paolo sleeping

– Taxi? No, no. No taxi. Paolo sleeping. Mannen gikk ut av den mørkegrønne, runde aviskiosken og slo ut med armene. Den sorte skjorta var rullet sirlig opp over albuene og svetten lå som små perler i halsgropa. Han ristet oppgitt på hodet og snakket hurtig med den eldre mannen som satt i skyggen på benken ved siden av. Han hadde en hvit stråhatt på seg.

– No, no, sa mannen i aviskiosken igjen. Han formet hånda til et telefonrør og la det til øret. – Paolo not taking phone, eh. Paolo sleeping. No taxi today. De brune øynene så oppriktig triste ut. Les videre

Å redde verden. En enkel oppskrift.

– Derfor må du gå til skolen, sier jeg til 9 – åringen. Nyhetene surrer på TV-skjermen, og toppsaken er regjeringens etterlengtede klimamelding. Statsministeren feier kritiske røster om regnskogfond og månelandinger en anelse irritert til side, og stråler i det han sier: vi skal sykle!

– Han sa sykle, ikke gå, kommer det tørt fra 9 – åringen. Men det går ut på det samme, svarer jeg. Som den politisk korrekte mammaen jeg tross alt er, har jeg for lengst meldt guttene inn i Miljøagentene. Vi kildesorterer, bruker (i alle fall noen ganger) handlenett i stedet for plastikkposer og har installert varmepumpe. Jeg har mitt på det rene, konstaterer jeg fornøyd. Også klærne i huset er rene, vi vasker dem på 30 grader og lufttørker dem. Jovisst, alt på det rene.

– Men hva hjelper det på klimaet om du lar være å ta en ekstra sving innom skolen for å slippe meg av om morgenen når du likevel skal på jobb? Hvor mye mer CO2 slipper du ut på en sving? Jeg innser at jeg må gå mer i dybden. Forklarer sammenhenger om smeltende is, hav som stiger og faren for det biologiske mangfoldet. ”Tenke globalt, handle lokalt”. – Dessuten er det godt for kroppen å gå. Folkehelsen blir bedre, argumenterer jeg, og forklarer de bærende prinsippene for god folkehelse.  – Sånn er det med den saken, avslutter jeg dagens moralske leksjon. Selv ikke min kverulerende 9 – åring kan overgå den.

– Mamma. Du mener altså at temperaturen på jorden ikke stiger mer enn 2 grader hvis du ikke kjører meg til skolen. Og at jeg, som spiller fotball hver eneste dag, har godt av å gå til skolen. Min folkehelse blir bedre av det, altså. Jaja. Han setter seg opp i sofaen og kikker ut stuevinduet. Vårsolen skinner på lysegrønne bjørkeskudd.  – Siden en sving betyr så mye for verdenstemperaturen, har jeg løsning på hele klimaproblemene. Du får begynne å gå til jobb du også. Da redder du jo både klimaet og folkehelsen! Sånn er det med den saken, sier 9 – åringen og smiler fornøyd.