«10 ting du kan gjøre hjemme i ferien», leste jeg i Kamille- magasinet jeg hadde tatt med meg på badeturen. Sommeren hadde endelig streifet innom oss på sørvest- landet, og vi prøvde å utnytte hver eneste, kjærkomne solstråle og varmegrad. Vi hadde funnet et lunt sted ved det populære badevannet, og jeg satte meg godt tilrette i campingstolen, med full kaffekopp og en iskald, grønn farris. Optimistisk som jeg var, hadde jeg i tillegg til Kamille tatt med den siste krimboken til Unni Lindell.

Bildene i magasinet var delikate, og jeg merket at jeg drømte meg bort. «En natt i hengekøye», ett av tipsene for en fin hjemmeferie, var illustrert av en avslappet kvinne i turklær, som lå og så utover et stille vann omkranset av mektige fjell. Det var nesten så jeg kjente roen og den friske fjelluften, og… «mamma! Han tok mitt håndkle!» De to mellomste stod foran meg, våte og kalde, i full disputt over hvem som skulle ha det grønne badehåndkledet. «Det er jo det samme hvilket håndkle dere bruker», sa jeg med oppgitt stemme. «De er jo like store!» Jeg gav en av guttene det andre håndkleet, det med Justin Bieber på. Han kastet det foraktfullt fra seg. «Det er mindre! Vi har målt, nesten 3 cm kortere!» Etter lang mekling endte de opp med at mellomstebror fikk det grønne håndkledet i denne omgang, og storebror ville ha minstemann sitt Lego Ninjago- håndkle. Det var visst bedre enn Justin Bieber, forstod jeg.

Minstemann hadde heldigvis ikke enset at håndkledet hans hadde forsvunnet, han lå i sanden nede ved vannet og lekte med en dinosaur, en Kaptein Sabeltann- figur og noen biler. De eldste fikk varmen i seg, og løp ut igjen i vannet. Jeg senket skuldrene igjen, fant frem kaffekoppen, og magasinet. «Flat ut på en solseng. Ta en velfortjent pause fra hverdagens kjas og mas. Sett ned tempoet, unn deg å sove lenge og ta med en god bok og legg deg på en solseng i hagen, på terrassen eller stranda».

Jeg la ned magasinet, fant frem Unni Lindell, og kikket ned på guttene i vannet. Tilsynelatende harmonisk. Jeg åpnet boken, kjente de deilige, varme solstrålene, og begynte å lese. I alle fall en setning, før jeg ble avbrutt av et hyl. «Mamma! Jeg finner ikke Kaptein Sabeltann! Han er borte!» Minstemann løp opp til meg, og hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg trodd det hadde skjedd en alvorlig katastrofe der nede i vannkanten. Etter litt leting fant vi «Kongen av de syv hav» duppende bak en stein, sammen med en orange dinosaur. «Å ja, jeg glemte at jeg lekte at Kaptein Sabeltann var en frosk, og frosker liker ikke steiner», forklarte minstemann. «Derfor måtte han ligge bak steinen», fortsatte han med den største selvfølgelighet. Jeg nikket, men forundret meg nok en gang over 3- åringers indre, fantasifulle verden.

Jeg gikk tilbake til solstolen og til Unni Lindell. Jeg rakk igjen bare så vidt å åpne boken før de to eldste kom løpende. 7- åringen var fortvilet. «Er det sant at en asteroide kan treffe jordkloden i oktober 2020?». «Selvfølgelig vil ikke det skje», sa jeg og så på 12- åringen med et strengt blikk som betyr «ikke snakk mer om det!» 12- åringen så ikke ut til å ville tolke mammaens blikk denne dagen. Som den realisten han er, var det uaktuelt å lyve om dette alvorlige temaet. «Jeg sier bare at det er 0,002 prosent sjanse til at jorden utslettes av en asteroide i oktober neste år! Og det er så lite sannsynlig at…» «Jeg vil ikke utslettes!» 7- åringen avbrøt storebroren midt i hans resonnement, og jeg måtte igjen forsøke å mekle, roe ned og forklare ting jeg egentlig ikke visste så mye om. Det endte opp med at vi måtte Google asteroider og meteorer, og jeg leste høyt. Vi hadde også en lengre diskusjon om sannsynlighet og prosenter, og om verdensrommet og alle dets mysterier.

Guttene ble sultne, og vi spiste nistepakker, sjokolade og melon. Vinden økte på, og de tok et siste bad mens jeg pakket sammen. Unni Lindell var enda ulest. Men jeg får kose meg litt med den i kveld, tenkte jeg. Vel hjemme, og med gutteflokken omsider i seng, satte jeg meg nok en gang ned, denne gangen i sofaen. Jeg fant frem Unni Lindell, og så frem til litt alenetid med dronningen av krim. 7- åringen stod plutselig foran meg. «Jeg får ikke sove. Jeg tenker så på de asteroidene». Jeg tok ham på fanget, vi snakket igjen om verdensrommet, vi googlet, og leste om asteroider, meteorer og stjerneskudd.

Til slutt la vi oss i min seng, enige om å gå på biblioteket og låne bøker om verdensrommet neste dag. Verdensrommet, Kaptein Sabeltann og drømmen om å få lese Unni Lindell. Hjemmeferie. En velfortjent pause fra hverdagens kjas og mas.