Kom, hverdag, la oss danse!

august 9, 2019januar 9, 2020 ~ Unn Therese ~ Legg igjen en kommentar

Plutselig kommer rytmen. Den følelsen du får når dagene finner tilbake til sin egen takt, når vi våkner til regnet som trommer behagelig på vinduene, når vi tenner lys på frokostbordet og kjenner duften av kaffe som brer seg på kjøkkenet. Morgenstundene der guttene spiser frokost og vi bare er tilstede. Der radioen summer i bakgrunnen mens guttene pusser tenner, pakker med seg matbokser, klemmer mammaen og går ut i den mørke høstmorgenen. Kledd i regntøy, luer og refleksvester. Og ingen protesterer på å måtte ha på seg støvler. Les videre →

Hva er dine verdier?

juli 23, 2019januar 9, 2020 ~ Unn Therese ~ Legg igjen en kommentar

De fleste bedrifter og organisasjoner utarbeider både visjoner og verdier for sine virksomheter. Vi mennesker gjør ikke alltid det, men vi bør gjøre det. For vi har alle indre veivisere og viktige verdier for livene våre, men det er ikke alltid vi er bevisst hva som er viktig for oss. Vi tar mange små og store valg hver eneste dag, fra morgen til kveld. Når vi er bevisst hva som er våre overordnede verdier, er det lettere å ta valg som er riktige for oss. Les videre →

Familieverdier

juli 23, 2019juli 23, 2019 ~ Unn Therese ~ Legg igjen en kommentar

En ettermiddag satte vi oss ned og hadde familieråd, og jeg ba guttene om å si hvilke verdier de mente er viktige for oss som familie. Vi snakket først litt om hva verdier er. «Middag!» sa de nesten i kor. «Det er viktig å spise god mat hver dag, og sitte sammen rundt middagsbordet», sa Georg, min eldste sønn. «Ja, og det er fint når alle sier hva som har vært det beste med dagen sin», fortsatte Aksel, den nest yngste. «Og noen ganger er det gøy å fortelle vitser når vi spiser middag», fortsatte han med ivrig stemme. «Det er viktig at alle gjør tingene sine», sa den nest eldste, Erik. Han viste til hvor fort det kan oppstå dårlig stemning når jeg må minne guttene på alle de små og store oppgavene de har i hverdagen, alt fra å pakke ut gymtøyet, ta ut matboksen fra skolesekken og sette den på kjøkkenbenken, til å gjøre de ulike pliktene de har i huset. Det at alle skal være snille mot hverandre, at vi skal hjelpe hverandre, og at ingen har lov til å si nei på en sur måte når noen ber om hjelp, var andre verdier guttene fremhevet.

At vi alltid skal ha med melkesjokolade og havrekjeks når vi går på tur, ble også nevnt. Er melkesjokolade og havrekjeks en verdi? For meg sa det noe om at guttene synes det er fint å gå på tur, og at sjokolade og kjeks er en viktig del av gleden over å være på fjellet, i skogen og ved sjøen. Og jeg ble glad for at de nevnte det som en god verdi for vår familie, for jeg liker å være ute på tur, og synes det er godt at guttene også verdsetter det. «Vi skal være en miljøvennlig familie» var også et viktig innspill fra guttene, og vi ble enige om å lage en egen plan for det.

Jeg skrev ned de ulike verdiene vi ble enige om, og har laget en lapp som nå henger på kjøkkenet vårt. Det er en fin påminnelse om hvilke verdier som er viktige for oss i vår hverdag, og for oss som familie. Personlig ble jeg glad for å høre hvor viktig det er for guttene at vi samles rundt middagsbordet og spiser god mat, og det har derfor vært ekstra viktig for meg å prioritere i en ellers hektisk hverdag. Jeg planlegger ukene mine slik at vi prioriterer nettopp middagsstunden med familien.

Jeg vil oppfordre dere som leser dette til å gjøre det samme. Ta med familien på råd når dere skal gå i gjennom viktige verdier, barn har som regel kloke innspill som sier noe om hva de synes er viktige å prioritere, og som kan gjøre det lettere for dere som familie å ta kloke valg.

Hjemmeferie, asteroider og drømmen om Unni Lindell

juli 14, 2019juli 22, 2019 ~ Unn Therese ~ Legg igjen en kommentar

«10 ting du kan gjøre hjemme i ferien», leste jeg i Kamille- magasinet jeg hadde tatt med meg på badeturen. Sommeren hadde endelig streifet innom oss på sørvest- landet, og vi prøvde å utnytte hver eneste, kjærkomne solstråle og varmegrad. Vi hadde funnet et lunt sted ved det populære badevannet, og jeg satte meg godt tilrette i campingstolen, med full kaffekopp og en iskald, grønn farris. Optimistisk som jeg var, hadde jeg i tillegg til Kamille tatt med den siste krimboken til Unni Lindell.

Bildene i magasinet var delikate, og jeg merket at jeg drømte meg bort. «En natt i hengekøye», ett av tipsene for en fin hjemmeferie, var illustrert av en avslappet kvinne i turklær, som lå og så utover et stille vann omkranset av mektige fjell. Det var nesten så jeg kjente roen og den friske fjelluften, og… «mamma! Han tok mitt håndkle!» De to mellomste stod foran meg, våte og kalde, i full disputt over hvem som skulle ha det grønne badehåndkledet. «Det er jo det samme hvilket håndkle dere bruker», sa jeg med oppgitt stemme. «De er jo like store!» Jeg gav en av guttene det andre håndkleet, det med Justin Bieber på. Han kastet det foraktfullt fra seg. «Det er mindre! Vi har målt, nesten 3 cm kortere!» Etter lang mekling endte de opp med at mellomstebror fikk det grønne håndkledet i denne omgang, og storebror ville ha minstemann sitt Lego Ninjago- håndkle. Det var visst bedre enn Justin Bieber, forstod jeg.

Les videre →

Å møte en vegg. Og reise seg igjen.

april 7, 2019juli 22, 2019 ~ Unn Therese ~ Legg igjen en kommentar

Jeg møtte veggen i 2015. Jeg ble sykemeldt på grunn av stress, og var nede for telling i flere måneder. Jeg var heldig, for mitt møte med veggen viste seg å ikke være av de mest brutale slagene. Men det var likevel en kraftig advarsel om at jeg i alt for langt tid hadde kjørt et for høyt tempo, levd et liv som gikk på bekostning av mine verdier, og ikke lyttet til kroppens signaler.

På den tiden var jeg gravid med min fjerde sønn, jeg jobbet som jobbkonsulent, jeg var i tillegg varaordfører og hadde flere andre, politiske verv og styreverv. Jeg var yogainstruktør og instruktør i mindfulness og stressmestring. Jeg, som underviste andre i teknikker for å håndtere stress, opplevde selv å møte veggen på grunn av stress. På gode dager så jeg ironien i akkurat det, men jeg må også innrømme at jeg skammet meg. Det passet ikke med bildet jeg hadde av meg selv, som en som alltid hadde «mange baller i luften» og håndterte livet lett og med et smil. Det var i alle fall sånn jeg ønsket å fremstå. Å møte veggen opplevdes som et nederlag, og sommeren 2015 var for meg en mørk, lang sommer.

Det finnes ingen enkel vei tilbake etter en slik fysisk og psykisk utmattelse. Min vei ble å ta i bruk de metodene jeg underviste andre i, og faktisk bruke dem. Jeg fikk etter hvert min nydelige, lille baby, og i månedene etterpå gikk jeg utallige turer med vognen, og jeg tenkte, analyserte og prøvde å finne ut hva som hadde gjort at jeg lot det gå så langt at det sa stopp. Det var en krevende prosess, og jeg fikk mange, dype erkjennelser i denne perioden. Jeg innså at mange av de valgene jeg hadde tatt over flere år egentlig var i strid med mine indre verdier. Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg hadde sagt ja til ting jeg egentlig ikke hadde lyst til eller tid til, fordi jeg ønsket at andre skulle tenke at jeg var «flink» og grei. En utrolig lite sjarmerende innsikt om seg selv. Jeg ble nødt til å ta grep.

De grepene jeg tok, og mine skråblikk rundt samfunnet vi lever i, ble utgangspunkt for boken jeg skrev, «Diagnose: Flink pike». I boken går jeg i dybden på de tre trinnene jeg har brukt for å skape en ny hverdag for meg selv og min familie. En hverdag med mindre stress, mer energi, og i tråd med de verdiene som er viktige for oss.

Her er en kort oversikt over mine tre trinn. Jeg kommer til å utdype hvert av disse i kommende blogginnlegg.

Les videre →

3 enkle mindfulnessøvelser for barn

april 1, 2019april 7, 2019 ~ Unn Therese ~ Legg igjen en kommentar

Trenger barn stressmestring? Dessverre er det mye som tyder på det. Barn opplever økt grad av uro og stress, og de siste årene har flere eksperter uttalt at de er bekymret for barns stressnivå. Vi voksne er ofte mer opptatt av alle de oppgavene vi skal gjøre, enn å bare være tilstede sammen med barna. «Har du gjort leksene?» «Er du klar, skynd deg, det er snart trening!» «Har du pusset tennene?» Hverdagene er hektiske for de fleste av oss. Vi skal lage middager, følge opp fritidsaktiviteter, vaske klær, følge opp lekser og så mye mye mer. I tillegg har både barn og voksnes bruk av digitale medier endret måten vi forholder oss til hverandre. Hva gjør det med barn å stadig se foreldrenes blikk vendt mot en liten skjerm? Hvordan kan vi skape mer nærhet og dypere relasjoner når stadige pling fra sosiale medier tar oppmerksomheten bort fra samværet med hverandre? Og hva skjer med små, mottakelige hjerner med all den stimulien, lyden og støyen de utsettes for ved for mye bruk av digitale medier?

Les videre →

Farvel, 2018, du har virkelig tatt meg gjennom hele livets fargepalett!

desember 31, 2018desember 31, 2018 ~ Unn Therese ~ Legg igjen en kommentar

2018 er snart historie, og sosiale medier fylles opp av bilder og refleksjoner over året som har gått, og tanker og forsetter for 2019. Jeg må innrømme at jeg elsker å lese slike oppsummeringer, hva folk fremhever, hvilke minner som belyses og hvilke mennesker som har betydd noe i de enkeltes liv når folk deler sine tanker om året som har passert.

Stor sett er det positive minner og gode opplevelser vi velger å vise bilder av og skrive om. Betyr det at vi skjuler det som har vært tøft og tungt? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, og jeg tror det handler om at de aller fleste av oss erkjenner at livet byr på både medgang og motgang, og noen opplever ekstra tøffe perioder. Samtidig er det ofte, når året er i ferd med å gå over i historien, gleden og takknemligheten vi sitter igjen med.

Jeg kjenner i alle fall det. 2018 har vært et år der jeg har erfart hele livets fargepalett. En ny hverdag alene med guttene, og en prosess der jeg på nytt har måttet finne ut hvem er jeg, hva som er mine verdier og hva jeg vil bruke tiden min på. Og hvilke mennesker jeg ønsker å ha nær meg i dette forunderlige, fine, men til tider beintøffe livet.

Jeg har gitt ut bok, og det har vært en fantastisk, men også sårbar reise. Tusen takk til alle dere som har kjøpt boken, lest den, og kommet med gode ord og tilbakemeldinger! Jeg har kjent på alle følelsene som finnes dette året. Og jeg har virkelig opplevd at det finnes lys, så mye lys!

Jeg har kjent på alle følelsene som finnes dette året. Og jeg har virkelig opplevd at det finnes lys, så mye lys!

I form av mennesker, alle de utrolig fine menneskene jeg har rundt meg. Både de som allerede var mine nærmeste, de som har kommet enda nærmere, og jeg har også truffet mange nye, fine folk! Noen har kontaktet meg etter at de har lest boken og gitt gode ord og delt av sine liv, og noen har kommet inn i livet mitt på andre måter og satt spor.

Jeg er så takknemlig for all omsorgen, støtten og kjærligheten guttene og jeg er omringet av. 2018 har utfordret meg, jeg har lært, jeg har vokst, jeg har våget, jeg har hatt dype dykk inn i meg selv ved hjelp av mindfulness og turer i naturen. Og jeg har hatt så utrolig mange fine, ekte og ærlige samtaler. Jeg har ledd og grått. Jeg er definitivt ikke den samme personen i dag som jeg var for et år siden. Men den lærdommen livet har gitt meg dette året ville jeg ikke vært foruten. Det jeg sitter igjen med, når 2018 snart er over, er en overveldende følelse av glede og takknemlighet.

Nå ser jeg frem til et nytt år med mange, spennende prosjekter knyttet til bok og foredragsvirksomhet, jeg gleder meg til hverdagene med guttene mine, til kjekke dager på jobb, til valgkamp og politikk, og jeg gleder meg til alle de møtene jeg skal ha med alle dere nydelige mennesker der ute. Jeg ser frem til samtaler, kaffekopper og magiske øyeblikk. Velkommen, 2019, jeg er klar!

Ønsker deg et riktig godt nytt år!

Virginia og jeg. Bekjennelser fra en baderomskrakk

oktober 8, 2016oktober 8, 2016 ~ Unn Therese ~ Legg igjen en kommentar

– Rommet er like mye abstrakt som konkret, argumenterte jeg. Hun skriver jo om at kvinner trenger et fysisk rom borte fra dagligstuen som er omringet av ungeskrik og andre forstyrrelser, for å kunne produsere litteratur. Men det handler jo åpenbart også om å etablere et eget litterært rom, et kvinnelig rom i offentligheten. En litterær stemme, sa jeg med iver og engasjement. – Jeg mener det først og fremst er tilgangen til et slags kontor, en skrivestue, fysisk adskilt fra resten av huset, brøt min beleste studievenninne inn.
Det var slutten av 90- tallet, og gjengen fra lesesalen hadde flyttet kaffepausen ned til Café Opera. Kaffeen var like beksvart som den store og uformelige regnfrakken som lå fuktig over stolryggen; min faste følgesvenn i stiv kuling og regn over Puddefjordsbroen.

Les videre →

Jakten på indre ro. Eller: behold søndagen som annerledesdagen!

februar 21, 2015oktober 8, 2016 ~ Unn Therese ~ Legg igjen en kommentar

– Hva kan jeg hjelpe deg med? Den unge, smilende damen bak disken i parfymeriet så på meg. Hun hadde langt, lyst hår som var samlet i en krans rundt hodet, og hun vekslet mellom å se på guttene og meg. Jeg ante både latter og sympati i blikket hennes.

Jeg kunne ikke klandre henne. Å dra med seg tre gutter inn på et kjøpesenter midt på dagen i vinterferien var i overkant optimistisk. Til tross for at jeg hadde lokket dem med både is og besøk i dyrebutikken (3-åringen), var min vanligvis ganske harmoniske minstemann for anledningen byttet ut i en hylende, svett turbovariant. Han løp frem og tilbake, og mitt forsøk på å be 8- og 12 – åringene om å hjelpe til så ikke ut til å nytte. 12 – åringen var oppgitt. Og flau.

Les videre →

17. mai: fine gutter, en hvit løgn og en hyllest til oldemor Bertine

mai 18, 2013mai 18, 2013 ~ Unn Therese ~ Legg igjen en kommentar

Årets 17. mai var en nydelig dag! Til tross for noen små regnskurer, var temperaturen god og våren definitivt på vei! Her er noen bilder fra dagen, talen jeg holdt etter borgertoget… og en liten, hvit løgn.