Farvel, 2018, du har virkelig tatt meg gjennom hele livets fargepalett!

2018 er snart historie, og sosiale medier fylles opp av bilder og refleksjoner over året som har gått, og tanker og forsetter for 2019. Jeg må innrømme at jeg elsker å lese slike oppsummeringer, hva folk fremhever, hvilke minner som belyses og hvilke mennesker som har betydd noe i de enkeltes liv når folk deler sine tanker om året som har passert.

Stor sett er det positive minner og gode opplevelser vi velger å vise bilder av og skrive om. Betyr det at vi skjuler det som har vært tøft og tungt? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, og jeg tror det handler om at de aller fleste av oss erkjenner at livet byr på både medgang og motgang, og noen opplever ekstra tøffe perioder. Samtidig er det ofte, når året er i ferd med å gå over i historien, gleden og takknemligheten vi sitter igjen med.

Jeg kjenner i alle fall det. 2018 har vært et år der jeg har erfart hele livets fargepalett. En ny hverdag alene med guttene, og en prosess der jeg på nytt har måttet finne ut hvem er jeg, hva som er mine verdier og hva jeg vil bruke tiden min på. Og hvilke mennesker jeg ønsker å ha nær meg i dette forunderlige, fine, men til tider beintøffe livet.

Jeg har gitt ut bok, og det har vært en fantastisk, men også sårbar reise. Tusen takk til alle dere som har kjøpt boken, lest den, og kommet med gode ord og tilbakemeldinger! Jeg har kjent på alle følelsene som finnes dette året. Og jeg har virkelig opplevd at det finnes lys, så mye lys!

Jeg har kjent på alle følelsene som finnes dette året. Og jeg har virkelig opplevd at det finnes lys, så mye lys!

I form av mennesker, alle de utrolig fine menneskene jeg har rundt meg. Både de som allerede var mine nærmeste, de som har kommet enda nærmere, og jeg har også truffet mange nye, fine folk! Noen har kontaktet meg etter at de har lest boken og gitt gode ord og delt av sine liv, og noen har kommet inn i livet mitt på andre måter og satt spor.

Jeg er så takknemlig for all omsorgen, støtten og kjærligheten guttene og jeg er omringet av. 2018 har utfordret meg, jeg har lært, jeg har vokst, jeg har våget, jeg har hatt dype dykk inn i meg selv ved hjelp av mindfulness og turer i naturen. Og jeg har hatt så utrolig mange fine, ekte og ærlige samtaler. Jeg har ledd og grått. Jeg er definitivt ikke den samme personen i dag som jeg var for et år siden. Men den lærdommen livet har gitt meg dette året ville jeg ikke vært foruten. Det jeg sitter igjen med, når 2018 snart er over, er en overveldende følelse av glede og takknemlighet.

Nå ser jeg frem til et nytt år med mange, spennende prosjekter knyttet til bok og foredragsvirksomhet, jeg gleder meg til hverdagene med guttene mine, til kjekke dager på jobb, til valgkamp og politikk, og jeg gleder meg til alle de møtene jeg skal ha med alle dere nydelige mennesker der ute. Jeg ser frem til samtaler, kaffekopper og magiske øyeblikk. Velkommen, 2019, jeg er klar!

Ønsker deg et riktig godt nytt år!

Liten kake kan velte stort lass

Det var torsdags ettermiddag. Regnet trommet på vindusruten og de mørkegrå skyene lå lavt og tett over bilene som stod i kø langs Jernbaneveien. Jeg var trøtt etter en lang og hektisk uke, satt i bilen på vei hjem fra jobb, og hodet var enda i jobbmodus. Jeg hadde ikke blitt ferdig med rapporten som skulle leveres fredags morgen. Det jeg trodde skulle bli en rolig dag på kontoret utviklet seg til å bli en dag full av møter, telefoner og e – mail som måtte besvares der og da. Antall konsumerte kaffekopper hadde oversteget enhver helsefaglig anbefaling og jeg hadde sneket hånda dypt ned i twistskåla mer enn en gang. Det kom til å bli en lang kveld. Skuldrene var høye, vindusviskerne jobbet på høygir og jeg freste innvendig over bilkøen inn mot sentrum.

Les videre

Virginia og jeg. Bekjennelser fra en baderomskrakk

img_3606– Rommet er like mye abstrakt som konkret, argumenterte jeg. Hun skriver jo om at kvinner trenger et fysisk rom borte fra dagligstuen som er omringet av ungeskrik og andre forstyrrelser, for å kunne produsere litteratur. Men det handler jo åpenbart også om å etablere et eget litterært rom, et kvinnelig rom i offentligheten. En litterær stemme, sa jeg med iver og engasjement. – Jeg mener det først og fremst er tilgangen til et slags kontor, en skrivestue, fysisk adskilt fra resten av huset, brøt min beleste studievenninne inn.
Det var slutten av 90- tallet, og gjengen fra lesesalen hadde flyttet kaffepausen ned til Café Opera. Kaffeen var like beksvart som den store og uformelige regnfrakken som lå fuktig over stolryggen; min faste følgesvenn i stiv kuling og regn over Puddefjordsbroen.

Les videre

Jakten på indre ro. Eller: behold søndagen som annerledesdagen!

IMG_2030

– Hva kan jeg hjelpe deg med? Den unge, smilende damen bak disken i parfymeriet så på meg. Hun hadde langt, lyst hår som var samlet i en krans rundt hodet, og hun vekslet mellom å se på guttene og meg. Jeg ante både latter og sympati i blikket hennes.

Jeg kunne ikke klandre henne. Å dra med seg tre gutter inn på et kjøpesenter midt på dagen i vinterferien var i overkant optimistisk. Til tross for at jeg hadde lokket dem med både is og besøk i dyrebutikken (3-åringen), var min vanligvis ganske harmoniske minstemann for anledningen byttet ut i en hylende, svett turbovariant. Han løp frem og tilbake, og mitt forsøk på å be 8- og 12 – åringene om å hjelpe til så ikke ut til å nytte. 12 – åringen var oppgitt. Og flau.

Les videre

17. mai: fine gutter, en hvit løgn og en hyllest til oldemor Bertine

IMG_2055

Årets 17. mai var en nydelig dag! Til tross for noen små regnskurer, var temperaturen god og våren definitivt på vei! Her er noen bilder fra dagen, talen jeg holdt etter borgertoget… og en liten, hvit løgn.

IMG_2050

Guttene pyntet og klar til å feire dagen! De to eldste prøvde seg med noen heiarop, mens Aksel på 20 mnd stort sett ropte «Heia EIK!»

Les videre

Tid til lange tanker

238 Unn Therese Omdal - Etta-rsbilde - 307

I november var vi hos dyktige Fotograf Hugo Lütcherath og tok 1 – årsbilder av Aksel. Vi tok også noen familiebilder da vi var der, og dette har vi brukt på årets julekort.

I skrivende stund er julaften over, og det er dagen for ettertanke og senkede skuldre. Guttene sov lenge, og har brukt dagen på å spille, leke og å kose seg med gavene. Jeg har startet den årlige, mentale vareopptellingen, noe som skjer hvert år etter at julaften er over. En oppsummering over året som har gått, refleksjoner over veien videre, og gleden over å kunne starte med blanke ark igjen over nyttår.

I fjor hadde familien nyttårsløfte om å besøke fem fyr. I år har eldstemann foreslått at vi skal besøke 5 fotballstadioner. Gorm foreslo at vi kunne besøke EIK, Eiger, Helleland, Hellvik og Bakkebø, men det gjaldt visst ikke. Dermed blir det fem stadioner, der de må være i 1. divisjon, tippeligaen eller Premier League. Kan bli interessant!

Politisk har det vært et heftig år. Vi har fått til mye i Eigersund, og har vist at vi ønsker en tydelig retning for kommunen. Vårt hovedfokus ligger på forebygging (Skole, tidlig innsats, rusforebygging, folkehelse) og næring.

«De lange tankene» jeg viser til i overskriften handler om politikk, visjoner og veien videre. 2013 blir i aller høyeste grad et spennende år!

Ønsker alle en fin romjul og et godt nytt år!

Lost In (gps) Translation


– Unnskyld, e detta veien te Lille Presteskjærs Fyr? – Nei… ikkje med mindre dokke tege ein friske svømmetur.

De siste årene har vi lagd ulike aktivitets – nyttårsløfter i familien. I år skulle vi blant annet besøke fem fyr. Vi har vært på Eigersøy fyr ved flere anledninger, besøkt Kvassheim fyr, Obrestad fyr og Tungenes fyr. I dag kom turen til vårt siste fyr, det idylliske, lille fyret i Rekefjord i Sokndal kommune. Vi visste at det er folk som leier ut fyret, men tenkte ikke over at vi faktisk ikke ville finne veien. Vi kjørte først innover mot Nordfjord, men da viste GPS – en at vi var på feil side av Rekefjord. Så vi snudde. Og kom til slutt til en anleggsplass, der vi kunne gå på en smal vei frem mot et utsiktspunkt. Det var der vi traff ei hyggelig dame som gikk tur med hunden, og som kunne vise oss fyret tvers over fjorden.

Det er egentlig ganske flaut å innrømme at vi klarte å gå oss vill i Rekefjord. Selv om GPS – funksjonen på telefonen åpenbart må ha misset. Men jeg må nesten bare si det, for vi har faktisk ikke klart å oppnå målet vårt. Det er ikke flere ledige helger som kan brukes til Fyrbesøk før jul. Så etter et kjapt familieråd fant vi ut at vi for å kompensere for manglende måloppnåelse skal leie Lille Presteskjærs Fyr en gang neste sommer, ta med oss gode venner, og overnatte.  Les videre