Å møte en vegg. Og reise seg igjen.

img_6474

Jeg møtte veggen i 2015. Jeg ble sykemeldt på grunn av stress, og var nede for telling i flere måneder. Jeg var heldig, for mitt møte med veggen viste seg å ikke være av de mest brutale slagene. Men det var likevel en kraftig advarsel om at jeg i alt for langt tid hadde kjørt et for høyt tempo, levd et liv som gikk på bekostning av mine verdier, og ikke lyttet til kroppens signaler.

På den tiden var jeg gravid med min fjerde sønn, jeg jobbet som jobbkonsulent, jeg var i tillegg varaordfører og hadde flere andre, politiske verv og styreverv. Jeg var yogainstruktør og instruktør i mindfulness og stressmestring. Jeg, som underviste andre i teknikker for å håndtere stress, opplevde selv å møte veggen på grunn av stress. På gode dager så jeg ironien i akkurat det, men jeg må også innrømme at jeg skammet meg. Det passet ikke med bildet jeg hadde av meg selv, som en som alltid hadde «mange baller i luften» og håndterte livet lett og med et smil. Det var i alle fall sånn jeg ønsket å fremstå. Å møte veggen opplevdes som et nederlag, og sommeren 2015 var for meg en mørk, lang sommer.

Det finnes ingen enkel vei tilbake etter en slik fysisk og psykisk utmattelse. Min vei ble å ta i bruk de metodene jeg underviste andre i, og faktisk bruke dem. Jeg fikk etter hvert min nydelige, lille baby, og i månedene etterpå gikk jeg utallige turer med vognen, og jeg tenkte, analyserte og prøvde å finne ut hva som hadde gjort at jeg lot det gå så langt at det sa stopp. Det var en krevende prosess, og jeg fikk mange, dype erkjennelser i denne perioden. Jeg innså at mange av de valgene jeg hadde tatt over flere år egentlig var i strid med mine indre verdier. Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg hadde sagt ja til ting jeg egentlig ikke hadde lyst til eller tid til, fordi jeg ønsket at andre skulle tenke at jeg var «flink» og grei. En utrolig lite sjarmerende innsikt om seg selv. Jeg ble nødt til å ta grep.

De grepene jeg tok, og mine skråblikk rundt samfunnet vi lever i, ble utgangspunkt for boken jeg skrev, «Diagnose: Flink pike». I boken går jeg i dybden på de tre trinnene jeg har brukt for å skape en ny hverdag for meg selv og min familie. En hverdag med mindre stress, mer energi, og i tråd med de verdiene som er viktige for oss.

Her er en kort oversikt over mine tre trinn. Jeg kommer til å utdype hvert av disse i kommende blogginnlegg.

1. Hva er stress, og hva skaper stress i ditt liv?

For å kunne starte jobben med å redusere stress, må vi først bli bevisst hva som forårsaker stress i vårt liv. Stress er individuelt, og kan enkelt og kort oppsummeres som «en følelse av manglende kontroll». Stress kan handle om indre faktorer, om følelser, tanker, grubling og bekymring, og om ytre faktorer som oppgaver som skal gjøres, krav og press, om krevende relasjoner med andre, om økonomi eller andre ting.

I den første delen gir jeg ulike verktøy for hvordan vi kan kartlegge hva som skaper stress, slik at vi i neste omgang kan begynne å rydde opp.

2. Rydd opp!

Å rydde i det som stresser oss er trinn nummer to. Vi må bli bevisst hva som er våre verdier, og hva vi bruker tiden vår på, sånn at vi kan prioritere det som er viktigst for oss. Her er det også tips til hvordan vi på en bedre måte kan planlegge ukene våre, både ifht praktiske oppgaver, men også slik at vi setter av tid til det som er viktigst for oss.

3. Ny energi

Mindfulness ble den røde tråden i min nye hverdag, og i denne delen av boken forteller jeg hva mindfulness er, og hvorfor det hjelper å bruke disse teknikkene for å redusere stress og samtidig bli mer robust ifht å takle påkjenninger. Og ikke minst, så lærer vi om det viktige begrepet «aksept.»

Kosthold, søvn, trening, turer i naturen, takknemlighet og å stilne sin indre kritiker er andre temaer jeg beskriver. Og samvær med andre mennesker. Det viktigste er å finne det som gir deg påfyll av energi og glede, og prioritere det.

Jeg brenner for at vi skal kunne snakke mer åpent og ærlig om livet, slik det egentlig er. Ikke fordi vi bare skal fokusere på det som er kjipt og tøft, men fordi så mange av oss går rundt med en maske der vi later som om vi har det fint, og der vi tror vi er helt alene om å kjenne på disse følelsene. Alle møter motstand i livet, og noen opplever brattere motbakker enn andre. Men vi er ikke alene!

Menneskene rundt meg har vært de aller viktigste på min vei videre, og jeg tror at nettopp fordi jeg etter hvert var åpen og ærlig om hvordan jeg egentlig hadde det, så var det lettere for andre å kunne være tilstede. Det er jeg så utrolig takknemlig for.

Etter at jeg gav ut boken har jeg møtt mange, kloke mennesker som har delt sine historier. Jeg har holdt en rekke foredrag, og i etterkant har folk tatt kontakt og delt egne opplevelser. Jeg setter enormt pris på den rausheten og åpenheten folk viser, og ikke minst alt jeg lærer via andres erfaringer. Andres historier har satt spor i meg.

I sist uke spurte jeg via Instagram om folk ville dele sine beste tips for å komme tilbake etter å ha møtt veggen. Jeg fikk mange, gode innspill, og skal dele dem også (anonymisert og etter tillatelse) i et kommende blogginnlegg.

Det aller viktigste, tror jeg, er det som en av disse sa til meg: vi må huske at vi er bare vanlige mennesker, alle sammen. Og at vi er gode nok, akkurat sånn vi er.

Det fine diktet øverst i teksten har jeg fått låne av dyktige Kristin Straume Audestad, som deler dikt og bilder på Instagramkontoen @berrekristin Anbefales!

3 enkle mindfulnessøvelser for barn

img_6566
Trenger barn stressmestring? Dessverre er det mye som tyder på det. Barn opplever økt grad av uro og stress, og de siste årene har flere eksperter uttalt at de er bekymret for barns stressnivå. Vi voksne er ofte mer opptatt av alle de oppgavene vi skal gjøre, enn å bare være tilstede sammen med barna. «Har du gjort leksene?» «Er du klar, skynd deg, det er snart trening!» «Har du pusset tennene?» Hverdagene er hektiske for de fleste av oss. Vi skal lage middager, følge opp fritidsaktiviteter, vaske klær, følge opp lekser og så mye mye mer. I tillegg har både barn og voksnes bruk av digitale medier endret måten vi forholder oss til hverandre. Hva gjør det med barn å stadig se foreldrenes blikk vendt mot en liten skjerm? Hvordan kan vi skape mer nærhet og dypere relasjoner når stadige pling fra sosiale medier tar oppmerksomheten bort fra samværet med hverandre? Og hva skjer med små, mottakelige hjerner med all den stimulien, lyden og støyen de utsettes for ved for mye bruk av digitale medier?

Les videre

Farvel, 2018, du har virkelig tatt meg gjennom hele livets fargepalett!

2018 er snart historie, og sosiale medier fylles opp av bilder og refleksjoner over året som har gått, og tanker og forsetter for 2019. Jeg må innrømme at jeg elsker å lese slike oppsummeringer, hva folk fremhever, hvilke minner som belyses og hvilke mennesker som har betydd noe i de enkeltes liv når folk deler sine tanker om året som har passert.

Stor sett er det positive minner og gode opplevelser vi velger å vise bilder av og skrive om. Betyr det at vi skjuler det som har vært tøft og tungt? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, og jeg tror det handler om at de aller fleste av oss erkjenner at livet byr på både medgang og motgang, og noen opplever ekstra tøffe perioder. Samtidig er det ofte, når året er i ferd med å gå over i historien, gleden og takknemligheten vi sitter igjen med.

Jeg kjenner i alle fall det. 2018 har vært et år der jeg har erfart hele livets fargepalett. En ny hverdag alene med guttene, og en prosess der jeg på nytt har måttet finne ut hvem er jeg, hva som er mine verdier og hva jeg vil bruke tiden min på. Og hvilke mennesker jeg ønsker å ha nær meg i dette forunderlige, fine, men til tider beintøffe livet.

Jeg har gitt ut bok, og det har vært en fantastisk, men også sårbar reise. Tusen takk til alle dere som har kjøpt boken, lest den, og kommet med gode ord og tilbakemeldinger! Jeg har kjent på alle følelsene som finnes dette året. Og jeg har virkelig opplevd at det finnes lys, så mye lys!

Jeg har kjent på alle følelsene som finnes dette året. Og jeg har virkelig opplevd at det finnes lys, så mye lys!

I form av mennesker, alle de utrolig fine menneskene jeg har rundt meg. Både de som allerede var mine nærmeste, de som har kommet enda nærmere, og jeg har også truffet mange nye, fine folk! Noen har kontaktet meg etter at de har lest boken og gitt gode ord og delt av sine liv, og noen har kommet inn i livet mitt på andre måter og satt spor.

Jeg er så takknemlig for all omsorgen, støtten og kjærligheten guttene og jeg er omringet av. 2018 har utfordret meg, jeg har lært, jeg har vokst, jeg har våget, jeg har hatt dype dykk inn i meg selv ved hjelp av mindfulness og turer i naturen. Og jeg har hatt så utrolig mange fine, ekte og ærlige samtaler. Jeg har ledd og grått. Jeg er definitivt ikke den samme personen i dag som jeg var for et år siden. Men den lærdommen livet har gitt meg dette året ville jeg ikke vært foruten. Det jeg sitter igjen med, når 2018 snart er over, er en overveldende følelse av glede og takknemlighet.

Nå ser jeg frem til et nytt år med mange, spennende prosjekter knyttet til bok og foredragsvirksomhet, jeg gleder meg til hverdagene med guttene mine, til kjekke dager på jobb, til valgkamp og politikk, og jeg gleder meg til alle de møtene jeg skal ha med alle dere nydelige mennesker der ute. Jeg ser frem til samtaler, kaffekopper og magiske øyeblikk. Velkommen, 2019, jeg er klar!

Ønsker deg et riktig godt nytt år!

Liten kake kan velte stort lass

Det var torsdags ettermiddag. Regnet trommet på vindusruten og de mørkegrå skyene lå lavt og tett over bilene som stod i kø langs Jernbaneveien. Jeg var trøtt etter en lang og hektisk uke, satt i bilen på vei hjem fra jobb, og hodet var enda i jobbmodus. Jeg hadde ikke blitt ferdig med rapporten som skulle leveres fredags morgen. Det jeg trodde skulle bli en rolig dag på kontoret utviklet seg til å bli en dag full av møter, telefoner og e – mail som måtte besvares der og da. Antall konsumerte kaffekopper hadde oversteget enhver helsefaglig anbefaling og jeg hadde sneket hånda dypt ned i twistskåla mer enn en gang. Det kom til å bli en lang kveld. Skuldrene var høye, vindusviskerne jobbet på høygir og jeg freste innvendig over bilkøen inn mot sentrum.

Les videre

Virginia og jeg. Bekjennelser fra en baderomskrakk

img_3606– Rommet er like mye abstrakt som konkret, argumenterte jeg. Hun skriver jo om at kvinner trenger et fysisk rom borte fra dagligstuen som er omringet av ungeskrik og andre forstyrrelser, for å kunne produsere litteratur. Men det handler jo åpenbart også om å etablere et eget litterært rom, et kvinnelig rom i offentligheten. En litterær stemme, sa jeg med iver og engasjement. – Jeg mener det først og fremst er tilgangen til et slags kontor, en skrivestue, fysisk adskilt fra resten av huset, brøt min beleste studievenninne inn.
Det var slutten av 90- tallet, og gjengen fra lesesalen hadde flyttet kaffepausen ned til Café Opera. Kaffeen var like beksvart som den store og uformelige regnfrakken som lå fuktig over stolryggen; min faste følgesvenn i stiv kuling og regn over Puddefjordsbroen.

Les videre

Jakten på indre ro. Eller: behold søndagen som annerledesdagen!

IMG_2030

– Hva kan jeg hjelpe deg med? Den unge, smilende damen bak disken i parfymeriet så på meg. Hun hadde langt, lyst hår som var samlet i en krans rundt hodet, og hun vekslet mellom å se på guttene og meg. Jeg ante både latter og sympati i blikket hennes.

Jeg kunne ikke klandre henne. Å dra med seg tre gutter inn på et kjøpesenter midt på dagen i vinterferien var i overkant optimistisk. Til tross for at jeg hadde lokket dem med både is og besøk i dyrebutikken (3-åringen), var min vanligvis ganske harmoniske minstemann for anledningen byttet ut i en hylende, svett turbovariant. Han løp frem og tilbake, og mitt forsøk på å be 8- og 12 – åringene om å hjelpe til så ikke ut til å nytte. 12 – åringen var oppgitt. Og flau.

Les videre

17. mai: fine gutter, en hvit løgn og en hyllest til oldemor Bertine

IMG_2055

Årets 17. mai var en nydelig dag! Til tross for noen små regnskurer, var temperaturen god og våren definitivt på vei! Her er noen bilder fra dagen, talen jeg holdt etter borgertoget… og en liten, hvit løgn.

IMG_2050

Guttene pyntet og klar til å feire dagen! De to eldste prøvde seg med noen heiarop, mens Aksel på 20 mnd stort sett ropte «Heia EIK!»

Les videre