17. mai: fine gutter, en hvit løgn og en hyllest til oldemor Bertine

IMG_2055

Årets 17. mai var en nydelig dag! Til tross for noen små regnskurer, var temperaturen god og våren definitivt på vei! Her er noen bilder fra dagen, talen jeg holdt etter borgertoget… og en liten, hvit løgn.

IMG_2050

Guttene pyntet og klar til å feire dagen! De to eldste prøvde seg med noen heiarop, mens Aksel på 20 mnd stort sett ropte «Heia EIK!»

IMG_5628

Da vi kom til byen var Aksel en anelse skeptisk til alle inntrykkene. Her med sitt skjønne søskenbarn Lune.

IMG_2068

Da var det trygt og godt å være hos pappa.

IMG_2091

Erik i borgertoget med EIK Gutter 7.

IMG_2088

Georg etter barnetoget

Så var det den lille, hvite løgnen da.

IMG_5650

I år hadde jeg fått det ærefulle oppdraget å holde 17. mai – talen. 11. juni 2013 er det 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, og jeg valgte å bruke talen min på å hylle både pionerkvinner og hverdagsheltene som har gjort det mulig for meg og alle andre kvinner til å delta i politikk og samfunnsliv i dag. Jeg snakker også om min oldemor Bertine, som ikke har fått plass i historiebøkene eller fått noen monument etter seg. Men som var en usynlig hverdagshelt som holdt hjulene i samfunnsmaskineriet i gang.

I dette intervjuet i Dalane Tidende forteller jeg om hvordan jeg skulle feire 17. mai. Og her sier jeg at vi skal dra på tivoli etter barnetoget. For det første var det ingen tivoli i år. For det andre, som min svoger Rune påpekte, så er det i grunnen han som pleier å dra med seg de eldste guttene på tivoliet…

Her er talen jeg holdt fra balkongen på Grand Hotell.

IMG_2097

Kjære alle sammen!

Gratulerer med dagen!

17. mai er en feststemt dag. Det er sansenes dag. Våren ser endelig ut til å ha kommet til Egersund. Bjørka er lysegrønn og dagen er fylt av sang, musikk og gnistrende barneøyne. Denne dagen vil inngå som en del av våre barns barndomsminner. 17. mai er barnas dag. Samtidig er det en dag vi minnes de som har kjempet for at vi skal få oppleve å kunne feire nasjonaldagen i et fritt, demokratisk land. Frihet er ingen selvfølge, heller ikke menneskerettigheter og muligheten til å kunne delta i politikk og i samfunnsliv. Noen har stått på barrikadene og kjempet for den friheten vi i dag tar som en selvfølge.

I år er det hundre år siden norske kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn. Og jeg har valgt å bruke denne talen til å hylle våre foregangskvinner. Både de som var pionerer for kvinnesaken og for kvinners rettigheter, og for alle de hverdagsheltene som ikke fikk en mulighet til å delta i det offentlige rom. Men som gjorde en uvurderlig innsats for å holde samfunnshjulene i gang.

I forordet til Dalane Folkemuseum sin årbok for 1998- 1999, ”Kvinners Virke”, kan vi lese følgende:

”Om man hadde samlet alle kjørlene og alt skittentøyet som kvinnene i Dalane gjennom tidene har vasket, ville det blitt et gedigent og synlig minnesmerke over kvinnelivet i Dalane. Fra dette synspunkt er det bare å beklaget at selv om oppvasken er svært så konkret, finnes det ingen spor etter den når den er vasket opp. Det finnes heller ingen spor etter alle de litervis med vann som er båret, kvadratmeter med gulv som er blitt skurt, eller alle de måltidene som er tilberedt. Det er også lite igjen etter alle de meterene med stoff som er vevd eller antall strømper som er strikket”.

Min oldefar, Kristian Sæstad, satt i styret i Norges Fiskarlag og i bankstyret i Egersund. Han har fått plass i bøkene om Egersunds historie. Jeg er stolt over de vervene min oldefar hadde, og at han var en aktiv og engasjert borger. Hans kone, og min oldemor, Bertine Sæstad sin historie, har ingen skrevet ned. Men den er like imponerende. Hun fødte tolv barn, samtidig som hun tok seg av hus og heim på ”Gåsabakken” på Sæstad. Bertine er ei av de kvinnene som har sørget for at hjulene i samfunnsmaskineriet har blitt holdt i gang. Ofte under harde og trange kår. Oldemor Bertine har ingen minnesmerke etter seg. Jeg er likevel like stolt av det arbeidet hun gjorde. Grunnlaget hun la for sine barn – min mormor, hennes søsken og alle deres etterkommere. For visdommen, kjærligheten og verdiene hun gav videre. Min oldemor var en usynlig hverdagshelt. Det var mange kvinner av hennes kaliber.

Kvinners rettigheter kom ikke av seg selv. Heller ikke kvinnelig stemmerett. Noen kvinner stod frem som tydelige og modige foregangskvinner. Den nasjonale komiteen for Stemmerettsjubileet har utnevnt Gina Krogh, Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, og Fernanda Nissen som ”de fire store” i kampen for kvinners stemmerett.

Egersundsfødte Anna Bugge- Wickesell kunne like gjerne vært en av de fire store. Jeg skal komme tilbake til det.

Bak Stortingets talerstol henger Oscar Wergelands kjente maleri ”Eidsvoll 1814”. Motivet viser rundt 80 av Riksforsamlingens 112 medlemmer. Mannlige medlemmer, bør jeg kanskje tilføye. Midt på bildet, i forgrunnen på podiet, står Christian Magnus Falsen, ”grunnlovens far”, oppreist foran forsamlingen.

”Hvis disse veggene kunne tale”, sier man ofte. Hvis Christian Magnus Falsen kunne tale, og gjengitt alt han har vært vitne til siden maleriet ble donert til Stortinget i 1885, tror jeg vi ville fått mange, interessante historier.

Kvinners stemmerett ble debattert flere ganger i Stortingssalen, og motstanden var stor. Kvinnelig stemmerett var i mot kvinners natur, og det ville føre til at familier og hjem gikk i oppløsning, ble det hevdet. Både Paulus og syndefallet var med i den første Stortingsdebatten om stemmerett for kvinner.

Midt i dette dramaet var Anna Bugge-Wicksell helt sentral. Vi har all grunn til å være stolte over den innsatsen hun gjorde for kvinners stemmerett og deltakelse i politikk og samfunnsliv.

Anna Bugge-Wicksell ble født i Egersund i 1862, og flyttet sammen med familien til Kristiania da hun var 13 år. I Kristiania ble hun blant de første, norske kvinnene som tok eksamen artium. Hun var også sentral i en av de første kvinnesaksforeningene som ble dannet, foreningen Skuld. I protokollene fra de ukentlige møtene kan vi lese at de diskuterte politikk, den moderne naturalistiske litteratur, fellesundervisning, sosialisme og ulike, radikale ideer.

Gina Krogh var også medlem, og hun har uttalt at det var i Skuld hun ble rustet til sine senere gjerninger. Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884. Anna Bugge-Wicksell var i en periode formann i Norsk Kvinnesaksforening, og sammen med den første, kvinnelige stortingsrepresentanten Anna Rogstad dro hun og Gina Krog ut på agitasjonstur for å samle underskrifter til det norske Stortinget for å gi kvinner stemmerett.

Anna var på mange måter forut for sin tid. Hun deltok aktivt i kvinnenes kamp for like rettigheter til utdanning, arbeid og politisk innflytelse. Hun er en av pionerene i den nordiske kvinnebevegelsens historie, og i stemmerettsbevegelsen. Hun utdannet seg til jurist og flyttet til Sverige til sin “samboer” Knut Wicksell. I 1919 tok hun sete med de verdige herrene i Folkeforbundet i Geneve som den eneste kvinnen i den svenske delegasjonen. Dermed ble Anna fra Egersund Sveriges første, kvinnelige diplomat.

Hvis Christian Magnus Falsen på maleriet bak Stortingets talerstol kunne tale, tror jeg han ville ha uttrykt undring over de debattene han er vitne til i dagens Stortingssal. I dag er det like naturlig for kvinner som for menn å delta i det offentlige ordskiftet. Mannlige stortingsrepresentanter holder gjerne flammende innlegg om pappapermisjon og familiepolitikk, mens kvinner kan engasjere seg i finans-  og forsvarspolitikk.

Vi har kommet langt når det gjelder likestilling i Norge. Men vi skal ikke glemme den kampen som ligger bak. Vi som i dag er aktive i politikk og samfunnsliv har mye å være takknemlige over.

Kjære alle sammen.

Historien om sterke foregangskvinner har lært oss at det nytter å engasjere seg, at det nytter å delta i utformingen av demokratiet. Enkeltmenneskers glødende engasjement har betydd enormt mye for samfunnsutviklingen, og vil fortsette å gjøre det. Jeg kunne i dag ha snakket mye om verdier som mangfold, toleranse og inkludering. Om alle de som faller utenfor samfunnet vårt. Det er viktige temaer som jeg mer enn gjerne kommer tilbake til ved senere anledninger.

Jeg er glad for at jeg har kunnet benytte nasjonaldagen vår til å trekke frem den rollen kvinner har spilt i utformingen av vårt demokrati. Og jeg vil avslutte med å oppfordre alle til å bruke stemmeretten ved årets Stortingsvalg. Det å stemme, er den beste måten vi kan hylle det kvinner – og menn har kjempet frem, og etter min mening vil rekordhøy valgdeltakelse være den aller beste måten vi kan feire Stemmerettsjubileet og hundre år med allmenn stemmerett.

Tenk det  – rekordhøy valgdeltakelse, hundre år etter et norske kvinner fikk stemmerett. Det hadde vært en drøm!

Tusen takk for meg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.