– Rommet er like mye abstrakt som konkret, argumenterte jeg. Hun skriver jo om at kvinner trenger et fysisk rom borte fra dagligstuen som er omringet av ungeskrik og andre forstyrrelser, for å kunne produsere litteratur. Men det handler jo åpenbart også om å etablere et eget litterært rom, et kvinnelig rom i offentligheten. En litterær stemme, sa jeg med iver og engasjement. – Jeg mener det først og fremst er tilgangen til et slags kontor, en skrivestue, fysisk adskilt fra resten av huset, brøt min beleste studievenninne inn.
Det var slutten av 90- tallet, og gjengen fra lesesalen hadde flyttet kaffepausen ned til Café Opera. Kaffeen var like beksvart som den store og uformelige regnfrakken som lå fuktig over stolryggen; min faste følgesvenn i stiv kuling og regn over Puddefjordsbroen.

Tonene fra Cafe del mar smøg seg gjennom den tykke sigarettåken og vi drøyde kaffekoppene så lenge vi kunne. Vi nærmet oss slutten av oktober, det tidspunktet hvor engangsutbetalingen av studielånet i august begynte å bli et fjernt, gullkantet minne. Feministisk litteratur stod på agendaen, og vi diskuterte Virginia Woolf sitt berømte essay “Et eget rom”.
– Hun skriver jo helt tydelig at økonomisk uavhengighet er en viktig del av dette rommet, sa en annen av studievenninnene mine. Hun dro hånda gjennom håret, som var klippet i datidens berømte Jennifer Aniston- look. – Ja, men muligheten til å studere og deltakelse i det offentlige rom er, også satt inn i vår kontekst, en like viktig tolkning av “Et eget rom”, svarte jeg. Og slik ble vi sittende å diskutere, le, småkrangle og drikke kaffe. Kaffepausene kunne ha en tendens til å vare noen timer. Vi var høye på livet, hadde en stoisk fremtidsoptimisme og var overbevist om at den kvinnevennlige velferdsstaten lå for våre føtter.
Et hyl bringer meg kjapt og brutalt tilbake til nåtiden. Guttene ser på YouTube, og 5 – åringen er dødelig fornærmet over at 9- åringen har kapret fjernkontrollen, og at Prebz og Dennis har utkonkurrert Markus og Martinus. – Avtalen var 15 minutter til hver, det sa mamma! – Ja, men sangen var ikke ferdig! Og det har hun sagt, at jeg skulle få se ferdig sangen! – Mamma! – Mamma! – Mammaaaaa! Babyen setter i et hyl, guttas krangling har revet ham ut av formiddagssøvnen, og han må bysses og bæres for å få tilbake roen. – Mamma, jeg finner ikke fotballsokkene! Hvor er de? 14- åringen står utålmodig nede i gangen og roper, han skal på fotballtrening.
En liten stund senere tar jeg med meg kaffekoppen, går inn på badet og låser døren. Jeg setter meg på den røde Baby Bjørn- krakken som gutta pleier å stå på når de vasker hender og pusser tenner. Logoen er nesten borte, og kantene, som en gang var lyseblå, vitner om et godt brukt baderomsmøbel. Jeg lukker øynene, tar et par dype åndedrag, og deretter en munn med kaffe. De hadde rett, tenker jeg. De hadde rett, disse studievenninnene mine. Et eget rom handlet helt konkret om å ha sitt eget rom. Det handler også om det abstrakte, politiske, økonomiske og litterære rommet. Men skal du kunne erobre en plass i det offentlige rom, trenger du et fredfullt sted der du kan tenke, jobbe og utvikle din kreativitet. Jeg legger merke til summingen fra stua, og smiler for meg selv. Mitt eget rom. En nedslitt baderomskrakk bak en låst dør. Det får holde akkurat nå. Jeg skal nok bidra til å skape et større, åpnere og mer inkluderende offentlig rom jeg også, tenker jeg, og sender takknemlige tanker til Virginia Woolf, Simone de Beauvoir og alle de andre pionerene som banet veien for dagens kvinner. Men det får bli senere. En halv kopp kaffe i fred og ro får være as good as it gets. Akkurat her og akkurat nå.