Kom, hverdag, la oss danse!

Plutselig kommer rytmen. Den følelsen du får når dagene finner tilbake til sin egen takt, når vi våkner til regnet som trommer behagelig på vinduene, når vi tenner lys på frokostbordet og kjenner duften av kaffe som brer seg på kjøkkenet. Morgenstundene der guttene spiser frokost og vi bare er tilstede. Der radioen summer i bakgrunnen mens guttene pusser tenner, pakker med seg matbokser, klemmer mammaen og går ut i den mørke høstmorgenen. Kledd i regntøy, luer og refleksvester. Og ingen protesterer på å måtte ha på seg støvler. Dagene der mammaen får lest avisen og drukket to kopper kaffe før også hun drar av sted for å levere i barnehagen og deretter til jobb. Jeg elsker de dagene. Ettermiddagene der vi kommer hjem og får laget en god middag og har tid til gode samtaler før guttene gjør lekser, drar på treninger og ulike fritidsaktiviteter. Der mammaen får vasket og brettet klær, guttene sørger for at rommene er ryddige og vi kan avslutte kvelden med en yogaøkt, lese både Donald og bøker med guttene, som legger seg akkurat når de skal, etter at vi har snakket om hva vi er takknemlige for akkurat den dagen. Den dansen, hverdagsdansen. Kjenner du den?

Det er i alle fall sånn jeg ser for meg at hverdagsdansen burde være. Selvfølgelig er det langt fra så idyllisk i vår heim. Dansen minner som regel mer om en kombinasjon av mataronløp og hinderløyper, med innslag av stillingskrig («Jeg nekter å bruke støvler! Støvler er bare dust, det går ikke an å spille fotball i friminuttene!» «Jo, nå er det faktisk leggetid!») og orienteringsløp. («Hvor er..?» «Skynd dere, vi har dårlig tid! Men jeg finner ikke…!») For ikke å snakke om en evig tålmodighetsprøve. «Har du ryddet ut gymtøyet ditt?» «Vent litt! Jeg er midt i en runde!» (en runde: et begrep alle med barn som spiller kjenner godt).

Likevel. Jeg elsker høsten, jeg elsker hverdagene. De er en salig blanding av kaos og glede, skittentøy og fiskekaker. Og gutter overalt, gutter som lever, koser seg, krangler, herjer, leker, roter, rydder, smiler, ler, hjelper til, og gutter som viser hele spekteret av følelser. Akkurat som alle andre barn. Og sannsynligvis voksne. Hverdagene er selve livet, og det er viktig å verdsette hver eneste dag. Både de dagene alt glir lett og uanfektet, som i en rolig vals, der stemningen er lun og rytmen går av seg selv, og de dagene der fem minutter med en kaffekopp på baderomskrakken er dagens eneste pusterom.

Jeg kjenner at høsten og hverdagen nærmer seg, og for meg betyr det lister. Jeg er et notorisk liste – menneske. Jeg har egne bøker med lister, og jeg liker å planlegge så godt det lar seg gjøre. Jeg vet at god planlegging gjør hverdagsdansen litt roligere og litt mindre heseblesende. God planlegging gir mindre stress. Jeg har alltid planlagt ukens aktiviteter, men vet at det fungerer best når jeg legger inn alt i ukeplanene mine. Både middagsplaner, praktiske gjøremål og tid til det som betyr mest. Hvis vi ønsker mer plass til det som vi vil ha mer av i livet, så må vi prioritere det. En enkel ting å si, men vi kjenner alle til hvordan hverdagen danser i sitt eget tempo, og dagene og ukene flyr. Vi utsetter derfor å ta den joggeturen, rydde det skapet, gå på cafe med venninner. Vi finner kanskje ikke tid til den filmkvelden med guttene, et varmt bad med tid til å lese en bok. Ting som gir oss små pusterom og viktig påfyll av energi.

Jeg liker derfor å lage ukeplanene mine litt mer omfattende nå enn jeg gjorde før. Middagsplaner og planer for innkjøp og matlaging er veldig viktig for å få en enklest mulig hverdag. For oss er middag en familieverdi, det kan du lese litt mer om her.  Jeg skal skrive mer om middagsplanlegging i et senere innlegg. Oversikt over «hverdagslogistikken», med treninger, skolearbeid, møter, bursdager, konferanser osv legges også inn i ukeplanene. I tillegg stiller jeg meg selv noen spørsmål hver uke, spørsmål som er inspirert av den danske forfatteren og coachen Daisy Løvendahl. Hun har utarbeidet syv spørsmål som er sammensatt fra forskjellige inspirasjonskilder som positiv psykologi, coaching og filosofi. Disse er:

  1. Hva er det viktigste som skal skje denne uken?
  2. Hva er mine mål for uken?
  3. Hvordan skal jeg jobbe i uken som kommer?
  4. Hva kan jeg gjøre for å ta vare på min fysiske og psykiske helse?
  5. Hva gir meg energi, og hvordan kan jeg prioritere det i uken som kommer?
  6. Hvem trenger jeg å være sammen med?
  7. For å nyte uken, må jeg huske å…?

Når jeg har tenkt i gjennom disse spørsmålene, pleier jeg å konkretisere på en best mulig måte. Hvis jeg, for å ta vare på min fysiske og psykiske helse må sørge for nok søvn og bevegelse, skriver jeg som mål å være i seng innen kl. 22.30, og legger inn plan om å gå tur tirsdag kl. 20, yoga torsdag kl. 19 og trening på søndag kl. 17. For eksempel. Noen ganger blir det tid til mer trening og bevegelse, andre ganger mindre. Men jeg vet at det ikke blir noen trening ila en uke dersom jeg ikke planlegger det så detaljert.

En ukeplan gir oss også et godt overblikk over hva vi må gjøre og hva vi kan prioritere bort. Hva er viktigst for oss? Gjenspeiler hverdagene mine de verdiene jeg synes er viktigst? Klarer jeg å få til den dansen jeg ønsker å danse med hverdagene? Tempoet vil skifte, takten endre seg og i perioder er vi alle helt utenfor all rytme. Sånn er livet. Men med litt planlegging og refleksjon rundt hvordan vi ønsker å danse, vil vi på en mye bedre måte klare å skape det livet vi ønsker å leve. Dansen den dansen vi vil, og glede oss over alle de små, magiske øyeblikkene hverdagen har å by på.

Bilde: pixaby.com

 

Hjemmeferie, asteroider og drømmen om Unni Lindell

«10 ting du kan gjøre hjemme i ferien», leste jeg i Kamille- magasinet jeg hadde tatt med meg på badeturen. Sommeren hadde endelig streifet innom oss på sørvest- landet, og vi prøvde å utnytte hver eneste, kjærkomne solstråle og varmegrad. Vi hadde funnet et lunt sted ved det populære badevannet, og jeg satte meg godt tilrette i campingstolen, med full kaffekopp og en iskald, grønn farris. Optimistisk som jeg var, hadde jeg i tillegg til Kamille tatt med den siste krimboken til Unni Lindell.

Bildene i magasinet var delikate, og jeg merket at jeg drømte meg bort. «En natt i hengekøye», ett av tipsene for en fin hjemmeferie, var illustrert av en avslappet kvinne i turklær, som lå og så utover et stille vann omkranset av mektige fjell. Det var nesten så jeg kjente roen og den friske fjelluften, og… «mamma! Han tok mitt håndkle!» De to mellomste stod foran meg, våte og kalde, i full disputt over hvem som skulle ha det grønne badehåndkledet. «Det er jo det samme hvilket håndkle dere bruker», sa jeg med oppgitt stemme. «De er jo like store!» Jeg gav en av guttene det andre håndkleet, det med Justin Bieber på. Han kastet det foraktfullt fra seg. «Det er mindre! Vi har målt, nesten 3 cm kortere!» Etter lang mekling endte de opp med at mellomstebror fikk det grønne håndkledet i denne omgang, og storebror ville ha minstemann sitt Lego Ninjago- håndkle. Det var visst bedre enn Justin Bieber, forstod jeg.

Les videre

3 enkle mindfulnessøvelser for barn

img_6566
Trenger barn stressmestring? Dessverre er det mye som tyder på det. Barn opplever økt grad av uro og stress, og de siste årene har flere eksperter uttalt at de er bekymret for barns stressnivå. Vi voksne er ofte mer opptatt av alle de oppgavene vi skal gjøre, enn å bare være tilstede sammen med barna. «Har du gjort leksene?» «Er du klar, skynd deg, det er snart trening!» «Har du pusset tennene?» Hverdagene er hektiske for de fleste av oss. Vi skal lage middager, følge opp fritidsaktiviteter, vaske klær, følge opp lekser og så mye mye mer. I tillegg har både barn og voksnes bruk av digitale medier endret måten vi forholder oss til hverandre. Hva gjør det med barn å stadig se foreldrenes blikk vendt mot en liten skjerm? Hvordan kan vi skape mer nærhet og dypere relasjoner når stadige pling fra sosiale medier tar oppmerksomheten bort fra samværet med hverandre? Og hva skjer med små, mottakelige hjerner med all den stimulien, lyden og støyen de utsettes for ved for mye bruk av digitale medier?

Les videre

Nyttårsforsetter? 3 trinn til å oppnå dine mål!

Det er første dag av det nye året, og de fleste av oss bruker dagen på å lande etter jule – og nyttårsfeiringen, og til å forberede oss til hverdagene som plutselig kommer tilbake for full styrke.

Jeg har brukt de siste dagene på å tenke over året som har gått, hva jeg vil legge bak meg, hva jeg vil ta med meg videre, og hvilke ønsker og mål jeg har for 2019. I likhet med svært mange andre. Nyttårsforsettene florerer rundt i sosiale medier, og jeg har lest om folk som skal bli sunnere, trene mer, være mindre i sosiale medier, slanke seg de der 5 kiloene, løpe halvmaraton, kutte ut sukker i januar, kutte ut kjøtt og i tillegg være mer tilstede sammen med gode mennesker, le mer, danse mer, nå nye mål i jobbsammenheng eller privat. Og mye mer. «New year, new me!»

Les videre

Mitt perfekte liv!

Jeg har så utrolig mye å være takknemlig for! Skjønne og veloppdragne barn, som alltid viser at de setter stor pris på mammaen sin. Jeg har verdens kjekkeste mann, en herlig familie, mange, nære venner, jeg sjonglerer en spennende jobb med aktive hverdager, lager alltid sunn mat til familien, vi er på turer, trener, opplever verden, drikker champagne med venninner og livet smiler alltid! Jeg våkner hver morgen og er full av energi og tiltakslyst. Jeg har alt på stell, også husarbeid og klesvask, og jeg får god tid til å pleie meg selv, gjøre yoga og kjenne på en dyp, indre ro. Fordi jeg fortjener det!

… du skjønte den nå, ja? At jeg forsøker å skrive ironisk? Selvfølgelig gjør jeg det. Livet mitt er ikke perfekt, jeg er ikke perfekt, og jeg kjenner vel egentlig ikke noen som er perfekte heller.

Les videre

Virginia og jeg. Bekjennelser fra en baderomskrakk

img_3606– Rommet er like mye abstrakt som konkret, argumenterte jeg. Hun skriver jo om at kvinner trenger et fysisk rom borte fra dagligstuen som er omringet av ungeskrik og andre forstyrrelser, for å kunne produsere litteratur. Men det handler jo åpenbart også om å etablere et eget litterært rom, et kvinnelig rom i offentligheten. En litterær stemme, sa jeg med iver og engasjement. – Jeg mener det først og fremst er tilgangen til et slags kontor, en skrivestue, fysisk adskilt fra resten av huset, brøt min beleste studievenninne inn.
Det var slutten av 90- tallet, og gjengen fra lesesalen hadde flyttet kaffepausen ned til Café Opera. Kaffeen var like beksvart som den store og uformelige regnfrakken som lå fuktig over stolryggen; min faste følgesvenn i stiv kuling og regn over Puddefjordsbroen.

Les videre

Jakten på indre ro. Eller: behold søndagen som annerledesdagen!

IMG_2030

– Hva kan jeg hjelpe deg med? Den unge, smilende damen bak disken i parfymeriet så på meg. Hun hadde langt, lyst hår som var samlet i en krans rundt hodet, og hun vekslet mellom å se på guttene og meg. Jeg ante både latter og sympati i blikket hennes.

Jeg kunne ikke klandre henne. Å dra med seg tre gutter inn på et kjøpesenter midt på dagen i vinterferien var i overkant optimistisk. Til tross for at jeg hadde lokket dem med både is og besøk i dyrebutikken (3-åringen), var min vanligvis ganske harmoniske minstemann for anledningen byttet ut i en hylende, svett turbovariant. Han løp frem og tilbake, og mitt forsøk på å be 8- og 12 – åringene om å hjelpe til så ikke ut til å nytte. 12 – åringen var oppgitt. Og flau.

Les videre