Tid til lange tanker

238 Unn Therese Omdal - Etta-rsbilde - 307

I november var vi hos dyktige Fotograf Hugo Lütcherath og tok 1 – årsbilder av Aksel. Vi tok også noen familiebilder da vi var der, og dette har vi brukt på årets julekort.

I skrivende stund er julaften over, og det er dagen for ettertanke og senkede skuldre. Guttene sov lenge, og har brukt dagen på å spille, leke og å kose seg med gavene. Jeg har startet den årlige, mentale vareopptellingen, noe som skjer hvert år etter at julaften er over. En oppsummering over året som har gått, refleksjoner over veien videre, og gleden over å kunne starte med blanke ark igjen over nyttår.

I fjor hadde familien nyttårsløfte om å besøke fem fyr. I år har eldstemann foreslått at vi skal besøke 5 fotballstadioner. Gorm foreslo at vi kunne besøke EIK, Eiger, Helleland, Hellvik og Bakkebø, men det gjaldt visst ikke. Dermed blir det fem stadioner, der de må være i 1. divisjon, tippeligaen eller Premier League. Kan bli interessant!

Politisk har det vært et heftig år. Vi har fått til mye i Eigersund, og har vist at vi ønsker en tydelig retning for kommunen. Vårt hovedfokus ligger på forebygging (Skole, tidlig innsats, rusforebygging, folkehelse) og næring.

«De lange tankene» jeg viser til i overskriften handler om politikk, visjoner og veien videre. 2013 blir i aller høyeste grad et spennende år!

Ønsker alle en fin romjul og et godt nytt år!

Lost In (gps) Translation


– Unnskyld, e detta veien te Lille Presteskjærs Fyr? – Nei… ikkje med mindre dokke tege ein friske svømmetur.

De siste årene har vi lagd ulike aktivitets – nyttårsløfter i familien. I år skulle vi blant annet besøke fem fyr. Vi har vært på Eigersøy fyr ved flere anledninger, besøkt Kvassheim fyr, Obrestad fyr og Tungenes fyr. I dag kom turen til vårt siste fyr, det idylliske, lille fyret i Rekefjord i Sokndal kommune. Vi visste at det er folk som leier ut fyret, men tenkte ikke over at vi faktisk ikke ville finne veien. Vi kjørte først innover mot Nordfjord, men da viste GPS – en at vi var på feil side av Rekefjord. Så vi snudde. Og kom til slutt til en anleggsplass, der vi kunne gå på en smal vei frem mot et utsiktspunkt. Det var der vi traff ei hyggelig dame som gikk tur med hunden, og som kunne vise oss fyret tvers over fjorden.

Det er egentlig ganske flaut å innrømme at vi klarte å gå oss vill i Rekefjord. Selv om GPS – funksjonen på telefonen åpenbart må ha misset. Men jeg må nesten bare si det, for vi har faktisk ikke klart å oppnå målet vårt. Det er ikke flere ledige helger som kan brukes til Fyrbesøk før jul. Så etter et kjapt familieråd fant vi ut at vi for å kompensere for manglende måloppnåelse skal leie Lille Presteskjærs Fyr en gang neste sommer, ta med oss gode venner, og overnatte.  Les videre

Paolo sleeping

– Taxi? No, no. No taxi. Paolo sleeping. Mannen gikk ut av den mørkegrønne, runde aviskiosken og slo ut med armene. Den sorte skjorta var rullet sirlig opp over albuene og svetten lå som små perler i halsgropa. Han ristet oppgitt på hodet og snakket hurtig med den eldre mannen som satt i skyggen på benken ved siden av. Han hadde en hvit stråhatt på seg.

– No, no, sa mannen i aviskiosken igjen. Han formet hånda til et telefonrør og la det til øret. – Paolo not taking phone, eh. Paolo sleeping. No taxi today. De brune øynene så oppriktig triste ut. Les videre

Bryllupet

I dag er det to uker siden vi giftet oss i Roma. Det er vanskelig å beskrive dagen uten å ty til klisjeenes verden. Roma, La cittá dell`amore! I historiske og vakre omgivelser, og omgitt av våre nære og kjære, hadde vi en fantastisk og uforglemmelig dag. Her er noen bilder fra dagen vår. (Det øverste er en tegning av Siv-Grethe Bøhn-Pettersen, gave fra ordfører Leif Erik Egaas og Eigersund kommune).

Les videre

When in Rome

Om få dager er det min tur til å stå foran Trevifontenen. Jeg har ikke tenkt å hoppe oppi, som Anita Ekberg gjorde i Federico Fellinis klassiker «La Dolce Vita», men forhåpentligvis forevige min kjære og meg etter at vi har giftet oss i den norske ambassaden. Vi reiser sammen med guttene, våre nærmeste familier og forlovere, og ser frem til magiske dager i den evige stad!

Å redde verden. En enkel oppskrift.

– Derfor må du gå til skolen, sier jeg til 9 – åringen. Nyhetene surrer på TV-skjermen, og toppsaken er regjeringens etterlengtede klimamelding. Statsministeren feier kritiske røster om regnskogfond og månelandinger en anelse irritert til side, og stråler i det han sier: vi skal sykle!

– Han sa sykle, ikke gå, kommer det tørt fra 9 – åringen. Men det går ut på det samme, svarer jeg. Som den politisk korrekte mammaen jeg tross alt er, har jeg for lengst meldt guttene inn i Miljøagentene. Vi kildesorterer, bruker (i alle fall noen ganger) handlenett i stedet for plastikkposer og har installert varmepumpe. Jeg har mitt på det rene, konstaterer jeg fornøyd. Også klærne i huset er rene, vi vasker dem på 30 grader og lufttørker dem. Jovisst, alt på det rene.

– Men hva hjelper det på klimaet om du lar være å ta en ekstra sving innom skolen for å slippe meg av om morgenen når du likevel skal på jobb? Hvor mye mer CO2 slipper du ut på en sving? Jeg innser at jeg må gå mer i dybden. Forklarer sammenhenger om smeltende is, hav som stiger og faren for det biologiske mangfoldet. ”Tenke globalt, handle lokalt”. – Dessuten er det godt for kroppen å gå. Folkehelsen blir bedre, argumenterer jeg, og forklarer de bærende prinsippene for god folkehelse.  – Sånn er det med den saken, avslutter jeg dagens moralske leksjon. Selv ikke min kverulerende 9 – åring kan overgå den.

– Mamma. Du mener altså at temperaturen på jorden ikke stiger mer enn 2 grader hvis du ikke kjører meg til skolen. Og at jeg, som spiller fotball hver eneste dag, har godt av å gå til skolen. Min folkehelse blir bedre av det, altså. Jaja. Han setter seg opp i sofaen og kikker ut stuevinduet. Vårsolen skinner på lysegrønne bjørkeskudd.  – Siden en sving betyr så mye for verdenstemperaturen, har jeg løsning på hele klimaproblemene. Du får begynne å gå til jobb du også. Da redder du jo både klimaet og folkehelsen! Sånn er det med den saken, sier 9 – åringen og smiler fornøyd.