Virginia og jeg. Bekjennelser fra en baderomskrakk

img_3606– Rommet er like mye abstrakt som konkret, argumenterte jeg. Hun skriver jo om at kvinner trenger et fysisk rom borte fra dagligstuen som er omringet av ungeskrik og andre forstyrrelser, for å kunne produsere litteratur. Men det handler jo åpenbart også om å etablere et eget litterært rom, et kvinnelig rom i offentligheten. En litterær stemme, sa jeg med iver og engasjement. – Jeg mener det først og fremst er tilgangen til et slags kontor, en skrivestue, fysisk adskilt fra resten av huset, brøt min beleste studievenninne inn.
Det var slutten av 90- tallet, og gjengen fra lesesalen hadde flyttet kaffepausen ned til Café Opera. Kaffeen var like beksvart som den store og uformelige regnfrakken som lå fuktig over stolryggen; min faste følgesvenn i stiv kuling og regn over Puddefjordsbroen.

Les videre

Jakten på indre ro. Eller: behold søndagen som annerledesdagen!

IMG_2030

– Hva kan jeg hjelpe deg med? Den unge, smilende damen bak disken i parfymeriet så på meg. Hun hadde langt, lyst hår som var samlet i en krans rundt hodet, og hun vekslet mellom å se på guttene og meg. Jeg ante både latter og sympati i blikket hennes.

Jeg kunne ikke klandre henne. Å dra med seg tre gutter inn på et kjøpesenter midt på dagen i vinterferien var i overkant optimistisk. Til tross for at jeg hadde lokket dem med både is og besøk i dyrebutikken (3-åringen), var min vanligvis ganske harmoniske minstemann for anledningen byttet ut i en hylende, svett turbovariant. Han løp frem og tilbake, og mitt forsøk på å be 8- og 12 – åringene om å hjelpe til så ikke ut til å nytte. 12 – åringen var oppgitt. Og flau.

Les videre

17. mai: fine gutter, en hvit løgn og en hyllest til oldemor Bertine

IMG_2055

Årets 17. mai var en nydelig dag! Til tross for noen små regnskurer, var temperaturen god og våren definitivt på vei! Her er noen bilder fra dagen, talen jeg holdt etter borgertoget… og en liten, hvit løgn.

IMG_2050

Guttene pyntet og klar til å feire dagen! De to eldste prøvde seg med noen heiarop, mens Aksel på 20 mnd stort sett ropte «Heia EIK!»

Les videre

Paolo sleeping

– Taxi? No, no. No taxi. Paolo sleeping. Mannen gikk ut av den mørkegrønne, runde aviskiosken og slo ut med armene. Den sorte skjorta var rullet sirlig opp over albuene og svetten lå som små perler i halsgropa. Han ristet oppgitt på hodet og snakket hurtig med den eldre mannen som satt i skyggen på benken ved siden av. Han hadde en hvit stråhatt på seg.

– No, no, sa mannen i aviskiosken igjen. Han formet hånda til et telefonrør og la det til øret. – Paolo not taking phone, eh. Paolo sleeping. No taxi today. De brune øynene så oppriktig triste ut. Les videre

Å redde verden. En enkel oppskrift.

– Derfor må du gå til skolen, sier jeg til 9 – åringen. Nyhetene surrer på TV-skjermen, og toppsaken er regjeringens etterlengtede klimamelding. Statsministeren feier kritiske røster om regnskogfond og månelandinger en anelse irritert til side, og stråler i det han sier: vi skal sykle!

– Han sa sykle, ikke gå, kommer det tørt fra 9 – åringen. Men det går ut på det samme, svarer jeg. Som den politisk korrekte mammaen jeg tross alt er, har jeg for lengst meldt guttene inn i Miljøagentene. Vi kildesorterer, bruker (i alle fall noen ganger) handlenett i stedet for plastikkposer og har installert varmepumpe. Jeg har mitt på det rene, konstaterer jeg fornøyd. Også klærne i huset er rene, vi vasker dem på 30 grader og lufttørker dem. Jovisst, alt på det rene.

– Men hva hjelper det på klimaet om du lar være å ta en ekstra sving innom skolen for å slippe meg av om morgenen når du likevel skal på jobb? Hvor mye mer CO2 slipper du ut på en sving? Jeg innser at jeg må gå mer i dybden. Forklarer sammenhenger om smeltende is, hav som stiger og faren for det biologiske mangfoldet. ”Tenke globalt, handle lokalt”. – Dessuten er det godt for kroppen å gå. Folkehelsen blir bedre, argumenterer jeg, og forklarer de bærende prinsippene for god folkehelse.  – Sånn er det med den saken, avslutter jeg dagens moralske leksjon. Selv ikke min kverulerende 9 – åring kan overgå den.

– Mamma. Du mener altså at temperaturen på jorden ikke stiger mer enn 2 grader hvis du ikke kjører meg til skolen. Og at jeg, som spiller fotball hver eneste dag, har godt av å gå til skolen. Min folkehelse blir bedre av det, altså. Jaja. Han setter seg opp i sofaen og kikker ut stuevinduet. Vårsolen skinner på lysegrønne bjørkeskudd.  – Siden en sving betyr så mye for verdenstemperaturen, har jeg løsning på hele klimaproblemene. Du får begynne å gå til jobb du også. Da redder du jo både klimaet og folkehelsen! Sånn er det med den saken, sier 9 – åringen og smiler fornøyd.