Tap av verdighet er et av de store temaene i litteraturen. Dag Solstads romanfigur Elias Rukle er en 53 år gammel norsklektor som etter lengre tids press sprekker og får et raserianfall i skolegården. Han har lenge følt at alle hans verdier blir trampet på i en stadig mer overfladisk verden. Han har ingen å snakke med, og tiden har på mange måter løpt i fra ham. Etter skandalen i skolegården kan han ikke vende tilbake, og livet hans faller sammen.

På utsiden
Det er mange Eliaser rundt oss. Noen opplever å miste fotfestet fordi livet endrer seg. De ”møter veggen” av det hurtige tempoet og de urealistiske forventningene som stilles til dagens moderne mennesker. Andre blir syke og har problemer med å godta at de ikke lenger makter å gjøre ting de gjorde før. De mister kanskje jobben og føler at de står på utsiden av samfunnet.

– Livet der ute angår meg ikke lenger, sa en mann jeg snakket med her om dagen. Han hadde vært sykemeldt over lengre tid.
– Jeg føler at jeg har mer kontakt med programlederne i ”God Morgen Norge” enn med venner og familie, fortsatte han.

Stort tabu
Det finnes mange ensomme kvinner og menn rundt omkring i Eigersund. Jeg kjenner mennesker som ser svart på å gå på torget en lørdag formiddag, fordi de ikke orker å møte kjentfolk.

– Hadde jeg bare hatt et par krykker, så jeg slapp å måtte stå skolerett og forklare at jeg er syk! Sa ei ung kvinne til meg. Hun var frustrert. Psykiske lidelser oppleves fortsatt som et stort tabu, og en del syke skammer seg og føler seg stigmatiserte.

Inkluderende samfunn?
Flere av våre nye landsmenn føler at de er usynlige.

– Jeg har bodd i denne byen i mange år, og selv om jeg alltid sier ”hei” når jeg treffer naboene mine, er de ikke interesserte i å bli kjente med meg. Dette er dessverre erfaringer som flere innvandrere opplever. Vi ser dem, men har som regel ikke tid til å involvere oss. Vi skal hente barna i barnehagen, lage middag, besøke familien, vaske huset, klippe plenen, trene, reise på hytta, innrede kjellerstua og gjøre tusen andre ting…

Spørsmålet er hvordan vi som samfunn behandler de som er ensomme, de som sliter og faller utenfor. Møter vi dem med respekt? Er vi inkluderende, tar vi oss tid? Eller skygger vi unna, går over på den andre siden av veien og haster videre?

”Den andre»
Den litauiske filosofen Emmanuel Levinas var opptatt av å møtes ”ansikt til ansikt”. I følge Levinas oppstår situasjonen ”ansikt til ansikt” i det øyeblikk du våger å møte den andre, en fremmed, uten fordommer og med åpent sinn. Til og med i ydmykhet og med en viss grad av ærefrykt. Møtet med den andres ansikt handler om å vise medfølelse og å leve seg inn i hvordan våre medmennesker har det. Å ta innover seg den andres drømmer og håp, engstelser og ensomhet. Å se den andres sårbarhet og dermed sette spørsmålstegn ved seg selv, sin egen verden og forestillinger. Levinas mener at vi er ansvarlige for den andre, hver og en av oss. Vi har en etisk forpliktelse til å være imøtekommende overfor våre medmennesker. Det å si hei, hilse på noen og gi et smil gjør at den fremmede ikke lenger er en fremmed, men et medmenneske.

Vårt ansvar
Dag Solstad lar oss ikke vite hvordan det går med Elias Rukle. Men Solstads oppgave er ikke å beskrive et menneskeliv fra begynnelse til slutt, men å få sagt noe om de samfunnsforhold vi lever under og hva de gjør med oss.

Jeg synes Solstad treffer en vesentlig del av tidsånden. Historien om Elias Rukle minner oss om alle de som ikke klarer å henge med, og hvordan det føles å miste sin verdighet. Ikke minst handler det om hvordan vi som samfunn behandler de som på en eller annen måte faller utenfor. Vi må evne å se på våre medmennesker som de unike og hele personene de er – og ikke bare se funksjonshemmingen, hudfargen eller diagnosen. Det er en etisk og moralsk plikt.