– Eg e redde! Den varme, lille kroppen strekker seg mot meg. Jeg løfter ham ut av senga. Han holder armene tett rundt halsen min, og jeg stryker, trøster, godsnakker. Tørker de salte tårene, og sier at det ikke finnes troll. De er bare i eventyrene. Bysser ham til pusten blir tung og øyelokkene faller igjen. Legger ham varsomt ned igjen i senga. Ved siden av Ole Brumm. Står og ser en stund på det fredfulle barnet, som puster rytmisk og trygt igjen.

Åpningsvignetten til Kveldsnytt. Altandøra er åpen, det går mot nok en tropenatt. – Våpenhvile, sier Barack Obama. Han har blitt gråere i håret, ser jeg. Obama har ringt statsminister Netanyahu, sier de på tv. Mads Gilbert er en notorisk løgner, sier MIFF, om legen som med livet som innsats stopper blødninger, amputerer og redder liv. Demonstrasjonstog, krav om handelsblokkade. Og hva med Hamas? Bilder av døde barn, mødre som gråter og hyler ut sin smerte. Storpolitikk, og menn i svarte dresser. Hvor mange penger har USA gitt i militær støtte til Israel? 800 milliarder? Og hva med NATO?

– Har du hørt at Palestinske barn har begynt å tisse på seg om nettene? Mannen min leser fra en artikkel på nettet. Han rister sakte med hodet, og sukker tungt. – De våkner og skriker av skrekk, og tørr ikke å gå på do. Han legger iPaden på stuebordet og snur seg mot TV- skjermen.

Og da kjenner jeg det. Våger å se på bildene på tv. Virkelig se. Det er for overveldende. Lydene, bildene. Den bunnløse redselen og den ufattelige sorgen. Begravelsene. Bombene som faller over hus, skoler og badestrender. Knuser, dreper og lemlester. Fire barn drept mens de lekte på stranda i Gaza. De kastet steiner i vannet og lekte i bølgene. Akkurat slik mine sønner elsker å leke i strandkanten. Og barna tisser om natten, fordi marerittet ikke forsvinner når de våkner.

Og jeg? Jeg gråter. Jeg gråter for mødrene og fedrene som ikke kan trøste barna sine. Som ikke kan si at troll ikke finnes. For trollene finnes, de regner ned i form av bomber over Gaza. Hvilke varige traumer de skaper i de små barnesinnene kan vi ikke forestille oss. Hvilke nye troll som vokser frem i skyggene av okkupasjonen aner vi heller ingenting om. Det jeg vet, er at barn som gråter skal ha trøst, klemmes varsomt, og bli trygge i mamma eller pappas favn. Men palestinske barn kan ikke flykte fra sine mareritt. De er fanget, fanget i et levende mareritt, omringet av fryktelige troll. De kan ikke flykte.