Kebab er kebab!

Gjesteinnlegg fra min 13 år gamle sønn Georg

Odins soldater er en innvandringskritisk borgerforening. De mener at de beskytter landet fra innvandrere som bare «stjeler, selger narkotika og tafser på norske damer». De har på seg svarte hettegensere med vikinghjelm og norsk flagg på ryggen. Odins soldater «patruljerer» på kveld- og nattestid fordi de liksom skal beskytte nordmenn, og særlig norske damer, fra innvandrere.

 

Rasisme er et stort problem i dagens samfunn. Enkelte personer får ikke jobb fordi de kanskje ser annerledes ut eller har en annen religion enn vår. De siste årene ser det ut som at rasismen har økt i Norge, kommentarfeltene på nettaviser og Facebook flommer over av rasistiske utsagn. Dette merker særlig unge politikere med utenlandsk bakgrunn. Hadia Tajik som er nestleder i AP og sitter på Stortinget ble utsatt for drapstrusler og grov hets da hun stemte for å innføre republikk i Norge. Derimot de andre som stemte likt henne, brydde ingen seg om. Hadia er født og oppvokst i en liten bygd i Rogaland, og har pakistanske foreldre. Hun kan tydeligvis ikke mene noe uten å bli truet på livet. Dette gjør meg sint og lei meg!

Hadia_Tajik_-_Arbeiderpartiet

 

Vi sier at Norge er et fritt land der vi har respekt for menneskerettighetene. Alle mennesker er like mye verdt, uansett hudfarge, etnisitet og religion. Ytringsfriheten gjelder alle og er en norsk verdi vi er stolt av. Men det mener tydeligvis ikke Odins soldater og andre innvandringskritiske borgere, som sier at kun nordmenn og alt som er norsk er godt nok.

Det ble derfor litt morsomt da ev av lederne av Odins soldater skrev på deres Facebookside at «Muslimsk mat som kebab og lignende, skal ikke mere spises. Vi boikotter dette fra nå av. Ingen skal tjene noe eller bli støttet av oss (…). Spis norsk mat, folkens. Vær tro mot mor Norge!»

Da gikk det visst opp for en av «soldatene» at han stod i fare for å miste kebaben sin. «Unnskyld meg, altså.. Men dette blir for dumt! Jeg er ganske så rasistisk, men dette var litt i drøyeste laget. La nå for Guds skyld folk få lov til å spise det de vil!».

Mye av den maten vi spiser, våre klær, kultur, musikk, sport og tilbehør kommer fra utlandet. Det er alt dette som har vært med på å forme Norge slik vi lever i dag. Det gikk ikke opp for «Odins soldater» før de stod i fare for å miste kebaben sin.

«Nei til utlendinger og muslimer! Men kebaben min? Den får du aldri!»

 

Arbeidsledighet? Visst pokker er det krise!

Arbeidsledigheten stiger, også i vakre Eigersund. Foto: Sem Hadland, Eigersund kommune

– Vet du hva det aller beste er? Det var sent i september, og vi satt ute i den klare høstlufta og tok en kaffe. Sola varmet fortsatt, og solstrålene fremhevet de gylne fargene på trærne og buskene rundt oss. Mannen jeg snakket med hadde vært fagarbeider i samme yrke i over 30 år. Stolt fagarbeider og fagforeningsmann uten en eneste dags sykefravær. Stolt familiefar, huseier, og nå også bestefar. Han levde et godt liv, og var både familiens og naboenes velvillige ”vaktmester”. Alltid med et smil, og alltid med en munter kommentar på lur. Bobilen var hans og konas lidenskap, og den hadde fraktet dem rundt i hele Europa. Det var før arbeidsulykken. Flere år med operasjoner, smerter og utallige besøk på legekontorer, sykehus, andre offentlige kontorer og på NAV. Han hadde fått innvilget halv uføretrygd, og min jobb var å bistå mannen i å finne et nytt yrke i de siste femti prosentene. Han var godt voksen, og kunne ikke gå tilbake til sitt gamle yrke.  Les videre

Jakten på indre ro. Eller: behold søndagen som annerledesdagen!

IMG_2030

– Hva kan jeg hjelpe deg med? Den unge, smilende damen bak disken i parfymeriet så på meg. Hun hadde langt, lyst hår som var samlet i en krans rundt hodet, og hun vekslet mellom å se på guttene og meg. Jeg ante både latter og sympati i blikket hennes.

Jeg kunne ikke klandre henne. Å dra med seg tre gutter inn på et kjøpesenter midt på dagen i vinterferien var i overkant optimistisk. Til tross for at jeg hadde lokket dem med både is og besøk i dyrebutikken (3-åringen), var min vanligvis ganske harmoniske minstemann for anledningen byttet ut i en hylende, svett turbovariant. Han løp frem og tilbake, og mitt forsøk på å be 8- og 12 – åringene om å hjelpe til så ikke ut til å nytte. 12 – åringen var oppgitt. Og flau.

Les videre

Trollene i Gaza

– Eg e redde! Den varme, lille kroppen strekker seg mot meg. Jeg løfter ham ut av senga. Han holder armene tett rundt halsen min, og jeg stryker, trøster, godsnakker. Tørker de salte tårene, og sier at det ikke finnes troll. De er bare i eventyrene. Bysser ham til pusten blir tung og øyelokkene faller igjen. Legger ham varsomt ned igjen i senga. Ved siden av Ole Brumm. Står og ser en stund på det fredfulle barnet, som puster rytmisk og trygt igjen.

Åpningsvignetten til Kveldsnytt. Altandøra er åpen, det går mot nok en tropenatt. – Våpenhvile, sier Barack Obama. Han har blitt gråere i håret, ser jeg. Obama har ringt statsminister Netanyahu, sier de på tv. Mads Gilbert er en notorisk løgner, sier MIFF, om legen som med livet som innsats stopper blødninger, amputerer og redder liv. Demonstrasjonstog, krav om handelsblokkade. Og hva med Hamas? Bilder av døde barn, mødre som gråter og hyler ut sin smerte. Storpolitikk, og menn i svarte dresser. Hvor mange penger har USA gitt i militær støtte til Israel? 800 milliarder? Og hva med NATO?

– Har du hørt at Palestinske barn har begynt å tisse på seg om nettene? Mannen min leser fra en artikkel på nettet. Han rister sakte med hodet, og sukker tungt. – De våkner og skriker av skrekk, og tørr ikke å gå på do. Han legger iPaden på stuebordet og snur seg mot TV- skjermen.

Og da kjenner jeg det. Våger å se på bildene på tv. Virkelig se. Det er for overveldende. Lydene, bildene. Den bunnløse redselen og den ufattelige sorgen. Begravelsene. Bombene som faller over hus, skoler og badestrender. Knuser, dreper og lemlester. Fire barn drept mens de lekte på stranda i Gaza. De kastet steiner i vannet og lekte i bølgene. Akkurat slik mine sønner elsker å leke i strandkanten. Og barna tisser om natten, fordi marerittet ikke forsvinner når de våkner.

Og jeg? Jeg gråter. Jeg gråter for mødrene og fedrene som ikke kan trøste barna sine. Som ikke kan si at troll ikke finnes. For trollene finnes, de regner ned i form av bomber over Gaza. Hvilke varige traumer de skaper i de små barnesinnene kan vi ikke forestille oss. Hvilke nye troll som vokser frem i skyggene av okkupasjonen aner vi heller ingenting om. Det jeg vet, er at barn som gråter skal ha trøst, klemmes varsomt, og bli trygge i mamma eller pappas favn. Men palestinske barn kan ikke flykte fra sine mareritt. De er fanget, fanget i et levende mareritt, omringet av fryktelige troll. De kan ikke flykte.

Myk makt og mørke menn

ScaleI Stavanger Aftenblad fredag 31. januar presenteres ei liste over ”Hvem som har mest makt i Eigersund.” 14 menn og ei kvinne er omtalt, etter det journalisten sier er en gjennomarbeidet sak med mange samtaler blant menn og kvinner i Egersund.

Resultatet er nedslående. At sentrale aktører innen næringsliv, politikk og kultur er med på ei slik liste, er naturlig.  At både menn og kvinner fremhever de samme mennene, og dermed bare finner plass til ei kvinne, åpner etter mitt syn opp for en rekke spørsmål. Her vil jeg se nærmere på noen av disse: hva er makt? Hva er hensikten med ulike former for maktanalyser? Og hvilke mekanismer er det som gjør at kun ei kvinne er å finne på Aftenbladets maktliste?

Les videre

Tid til lange tanker

238 Unn Therese Omdal - Etta-rsbilde - 307

I november var vi hos dyktige Fotograf Hugo Lütcherath og tok 1 – årsbilder av Aksel. Vi tok også noen familiebilder da vi var der, og dette har vi brukt på årets julekort.

I skrivende stund er julaften over, og det er dagen for ettertanke og senkede skuldre. Guttene sov lenge, og har brukt dagen på å spille, leke og å kose seg med gavene. Jeg har startet den årlige, mentale vareopptellingen, noe som skjer hvert år etter at julaften er over. En oppsummering over året som har gått, refleksjoner over veien videre, og gleden over å kunne starte med blanke ark igjen over nyttår.

I fjor hadde familien nyttårsløfte om å besøke fem fyr. I år har eldstemann foreslått at vi skal besøke 5 fotballstadioner. Gorm foreslo at vi kunne besøke EIK, Eiger, Helleland, Hellvik og Bakkebø, men det gjaldt visst ikke. Dermed blir det fem stadioner, der de må være i 1. divisjon, tippeligaen eller Premier League. Kan bli interessant!

Politisk har det vært et heftig år. Vi har fått til mye i Eigersund, og har vist at vi ønsker en tydelig retning for kommunen. Vårt hovedfokus ligger på forebygging (Skole, tidlig innsats, rusforebygging, folkehelse) og næring.

«De lange tankene» jeg viser til i overskriften handler om politikk, visjoner og veien videre. 2013 blir i aller høyeste grad et spennende år!

Ønsker alle en fin romjul og et godt nytt år!

Om Shakespeare og Billyhyller

«Har du virkelig gått seks år på skole, etter videregående? Helt frivillig? En hel klasse så på meg med vantro i blikket. Et par av guttene ristet på hodet. Du er gal, hørte jeg noen av dem mumle.  – Men… hvorfor? spurte en av klassens lyslugger meg.

– Jo, svarte jeg. Fordi det er det jeg kan. Jeg kan lese, jeg kan studere. Gi meg ei tjukk bok av en sær, fransk idehistoriker, og jeg kan lese og analysere den. Men vet dere hva? Jeg kan faktisk ikke skru sammen ei Billyhylle fra IKEA. Nå så guttene på meg et lite sekund før de begynte å brøle av latter.  – Det er ikke mulig! Alle kan skru sammen ei Billyhylle! Du må ikke akkurat gå to år her på byggfag for å skru sammen noen hyller fra IKEA! Guttene lo godt, og jeg tror faktisk ikke at de trodde meg.  Les videre