«Har du virkelig gått seks år på skole, etter videregående? Helt frivillig? En hel klasse så på meg med vantro i blikket. Et par av guttene ristet på hodet. Du er gal, hørte jeg noen av dem mumle.  – Men… hvorfor? spurte en av klassens lyslugger meg.

– Jo, svarte jeg. Fordi det er det jeg kan. Jeg kan lese, jeg kan studere. Gi meg ei tjukk bok av en sær, fransk idehistoriker, og jeg kan lese og analysere den. Men vet dere hva? Jeg kan faktisk ikke skru sammen ei Billyhylle fra IKEA. Nå så guttene på meg et lite sekund før de begynte å brøle av latter.  – Det er ikke mulig! Alle kan skru sammen ei Billyhylle! Du må ikke akkurat gå to år her på byggfag for å skru sammen noen hyller fra IKEA! Guttene lo godt, og jeg tror faktisk ikke at de trodde meg. 

Som lærer på videregående har jeg de siste årene hatt en hektisk, kjekk og veldig variert hverdag. Jeg underviser stort sett på studiespesialiserende, i programfagene Politikk og menneskerettigheter, Psykologi og Sosialkunnskap. I tillegg underviser jeg i det muntlige faget Samfunnsfag i både første klasse på studiespesialiserende og i andre klasse på yrkesfag. Pensum, kompetansemålene og læreplanene i samfunnsfag er så å si like for de to studieretningene, men det er likevel to helt forskjellige verdener å undervise i.

Elevene på studiespesialiserende er – naturligvis – teoretisk sterke. De leser til prøver, skriver interessante og gode drøftingsoppgaver, og er pliktoppfyllende når det gjelder lekser, prosjektarbeid, ukeplaner osv. På yrkesfag er det litt lengre mellom de store, skriftlige prestasjonene. Men: det er stort sett mye mer livlige og interessante diskusjoner på yrkesfag. Samfunnsfag er et muntlig fag, der jeg legger vekt på at elevene følger med i media, diskuterer og setter set inn i dagsaktuelle saker.

På studiespesialiserende er det alltid en fire – fem elever som utmerker seg i diskusjonene i klassen, og som er samfunnsengasjerte. Men min erfaring er at det er vanskeligere å få til de skikkelig gode debattene der. I de yrkesfagklassene jeg har hatt, har jeg derimot hatt mine kjekkeste diskusjoner. Ofte med en blanding av latter og høy temperatur. Om bompenger, stemmerett for 16- åringer, verneplikt, sosial dumping, arbeidskontrakter, homofili, NATOs rolle i fremtiden, datalagringsdirektivet… kort sagt om alt som rører seg i samfunnet, og som kan relateres til de ulike kompetansemålene i samfunnsfag.

Poenget mitt er at jeg ikke vil favorisere den ene eller andre måten å lære samfunnsfag på. Jeg fryder meg over gode prosjektoppgaver, som for eksempel klimaprosjektene som elevene på studiespesialiserende har lagt ned et imponerende stykke arbeid i dette skoleåret. Men de gode, lærerike diskusjonene på yrkesfag ville jeg aldri vært foruten. Det humøret og engasjementet jeg har møtt i disse klassene, er unikt.

Problemet er at vi har et skolesystem som favoriserer måten elevene på studiespesialiserende jobber og tilegner seg kunnskap på. I går holdt Kunnskapsminister Kristin Halvorsen en pressekonferanse der hun kunne fortelle at yrkesfagene skal bli mindre teoretiske. Kunnskapsløftet har vært for lite yrkesrettet, sa hun. Vi vet at bare 55% av de som begynner på yrkesfag fullfører utdannelsen sin. Det er skremmende tall. Det er mange grunner til frafallet i videregående skole, og prosjektet Ny Giv ser ut til å kunne hjelpe flere elever med overgangen fra 10. klasse til videregående.

Men jeg tror også at en mer praktisk rettet utdanning vil være en viktig faktor for å få flere elever til å fulleføre yrkesfag, gå ut i lære og få fagbrev. I dag må for eksempel elevene på yrkesfag lære om Shakespeare og hans innviklede sonater og dramaer i engelsken. Alle elever bør ha en base av kunnskap, en allmennkompetanse. Men ærlig talt… Shakespeare? For å være litt flåsete, så vil jeg som kunde foretrekke at mekanikeren eller snekkeren min kan faget sitt, og forstå en engelsk bruksanvisning. Eller at helsefagarbeideren har kunnskap om hvordan de eldre skal stelles og ha empati med både pasienter og pårørende. Og at lærlingen i barnehagen ser ungene, setter grenser, og leker med dem.

De må gjerne ha allmennkunnskaper utover det, men når vi vet at det er teorien som gjør at mange mister motivasjonen underveis i utdanningen, er det på tide å tenke nytt. Utallige elever, som er flinke i de praktiske fagene, gir opp. Derfor er jeg glad for signaliene fra Kristin Halvorsen, og jeg er spent på å følge utviklingen når det gjelder frafallsproblematikken.

Og så, helt til slutt. Er det virkelig sant? Kan jeg ikke skru sammen ei Billyhylle? Vel; det stemmer faktisk. Jeg er virkelig så lite handy som det går an å bli. Jeg har ikke håndlaget. Jeg får ikke vinklene, bitene, hyllene til å stemme, uansett hvor mye jeg anstrenger meg. Og tro meg – jeg har prøvd. Som feminist har det vært viktig for meg å klare slike ting selv, men etter mange, iherdige forsøk, har jeg innsett at jeg ikke har det i meg (det oppdaget jeg forsåvidt allerede da jeg hadde «sløyd» på barne – og ungdomsskolen). Så nei, jeg kan ikke skru sammen ei Billyhylle. Og jeg tror at guttene i byggfagklassen har helt rett i at det ikke akkurat trengs spesielkompetanse for å få det til.

– Jaja, Unn Therese. Du får ringe oss når du trenger hjelp til å montere møbler i fremtiden, sa lysluggen på vår siste skoledag det året. Vi skal ikke si det til noen, at du ikke kan skru sammen ei Billyhylle, altså. Hele klassen humret. Men jeg skal ta dem på ordet! Den dagen jeg trenger hjelp, skal jeg heller ringe dem».

Skrevet 14. juli 2011.