Takknemlighet

Vær takknemlig for det du har, så vil du ende opp med å få mer. Hvis du konsentrerer deg om hva du ikke har, vil du aldri, aldri får nok. – Oprah Winfrey

De siste årene har forskere kommet frem til at mennesker som er lykkelige også har større evne til å vise takknemlighet. Det kan virke logisk. Vi vet at det vi gir oppmerksomhet, det vokser. Dersom man hele tiden higer etter noe nytt, og tenker at «jeg kommer til å bli lykkelig bare jeg går ned de fem kiloene» eller «bare jeg får fullført halvmaraton», «om jeg bare hadde vunnet i lotto…», så vil vi aldri kjenne oss tilfreds med det vi har.  Det er ikke vanskelig å skjønne at vi ønsker oss mer. Vi lever i et forbrukersamfunn og vi bombarderes av reklame i alle kanaler. Vi ser hva de rundt oss får til, vi ser flotte ferierurer, stilige leiligheter og fine klær. Ved å hele tiden leve et liv der vi jakter på lykken langt der fremme, vil vi både bli ulykkelige, og stresset vil øke.

Det finnes alltid noe å være takknemlig for, selv når livet er på sitt mørkeste og vanskeligste. Les videre

Å møte en vegg. Og reise seg igjen.

img_6474

Jeg møtte veggen i 2015. Jeg ble sykemeldt på grunn av stress, og var nede for telling i flere måneder. Jeg var heldig, for mitt møte med veggen viste seg å ikke være av de mest brutale slagene. Men det var likevel en kraftig advarsel om at jeg i alt for langt tid hadde kjørt et for høyt tempo, levd et liv som gikk på bekostning av mine verdier, og ikke lyttet til kroppens signaler.

På den tiden var jeg gravid med min fjerde sønn, jeg jobbet som jobbkonsulent, jeg var i tillegg varaordfører og hadde flere andre, politiske verv og styreverv. Jeg var yogainstruktør og instruktør i mindfulness og stressmestring. Jeg, som underviste andre i teknikker for å håndtere stress, opplevde selv å møte veggen på grunn av stress. På gode dager så jeg ironien i akkurat det, men jeg må også innrømme at jeg skammet meg. Det passet ikke med bildet jeg hadde av meg selv, som en som alltid hadde «mange baller i luften» og håndterte livet lett og med et smil. Det var i alle fall sånn jeg ønsket å fremstå. Å møte veggen opplevdes som et nederlag, og sommeren 2015 var for meg en mørk, lang sommer.

Det finnes ingen enkel vei tilbake etter en slik fysisk og psykisk utmattelse. Min vei ble å ta i bruk de metodene jeg underviste andre i, og faktisk bruke dem. Jeg fikk etter hvert min nydelige, lille baby, og i månedene etterpå gikk jeg utallige turer med vognen, og jeg tenkte, analyserte og prøvde å finne ut hva som hadde gjort at jeg lot det gå så langt at det sa stopp. Det var en krevende prosess, og jeg fikk mange, dype erkjennelser i denne perioden. Jeg innså at mange av de valgene jeg hadde tatt over flere år egentlig var i strid med mine indre verdier. Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg hadde sagt ja til ting jeg egentlig ikke hadde lyst til eller tid til, fordi jeg ønsket at andre skulle tenke at jeg var «flink» og grei. En utrolig lite sjarmerende innsikt om seg selv. Jeg ble nødt til å ta grep.

De grepene jeg tok, og mine skråblikk rundt samfunnet vi lever i, ble utgangspunkt for boken jeg skrev, «Diagnose: Flink pike». I boken går jeg i dybden på de tre trinnene jeg har brukt for å skape en ny hverdag for meg selv og min familie. En hverdag med mindre stress, mer energi, og i tråd med de verdiene som er viktige for oss.

Her er en kort oversikt over mine tre trinn. Jeg kommer til å utdype hvert av disse i kommende blogginnlegg.

Les videre

Mitt perfekte liv!

Jeg har så utrolig mye å være takknemlig for! Skjønne og veloppdragne barn, som alltid viser at de setter stor pris på mammaen sin. Jeg har verdens kjekkeste mann, en herlig familie, mange, nære venner, jeg sjonglerer en spennende jobb med aktive hverdager, lager alltid sunn mat til familien, vi er på turer, trener, opplever verden, drikker champagne med venninner og livet smiler alltid! Jeg våkner hver morgen og er full av energi og tiltakslyst. Jeg har alt på stell, også husarbeid og klesvask, og jeg får god tid til å pleie meg selv, gjøre yoga og kjenne på en dyp, indre ro. Fordi jeg fortjener det!

… du skjønte den nå, ja? At jeg forsøker å skrive ironisk? Selvfølgelig gjør jeg det. Livet mitt er ikke perfekt, jeg er ikke perfekt, og jeg kjenner vel egentlig ikke noen som er perfekte heller.

Les videre