Livshjulet

Livshjulet er et kjent coaching – verktøy som jeg bruker når jeg veileder jobbsøkere i mitt arbeid som jobbkonsulent. For å vite hvor vi skal videre, for å bli bevisst hva som skaper hindringer for oss, og hva som er vårt mål, er det en nyttig øvelse å kartlegge vår nåsituasjon. Jeg opplever gang på gang hvor nyttig en slik visuell øvelse er for den som fyller ut sitt hjul, fordi det viser på en veldig oversiktlig måte hvordan livet vårt er akkurat nå, både som helhet og på detaljnivå. Daisy Lovendahl skriver i boken «Lev. Kunsten å mestre både kærlighet, familie og karriere» at livshjulet kan sammenliknes med å gå rundt i sin livs hage, for å se på  de ulike blomstene som finnes i vårt liv.

Jeg har brukt livshjulet selv ved flere anledninger når jeg har hatt behov for å kartlegge livet mitt her og nå. Livshjulet har gjort meg bevisst hva som er mine største kilder til glede og lykke, men også hva som skaper stress. Jeg ser også lettere en sammenheng mellom konkrete valg, fokus og følelser.

Les videre

Familieverdier

En ettermiddag satte vi oss ned og hadde familieråd, og jeg ba guttene om å si hvilke verdier de mente er viktige for oss som familie. Vi snakket først litt om hva verdier er. «Middag!» sa de nesten i kor. «Det er viktig å spise god mat hver dag, og sitte sammen rundt middagsbordet», sa Georg, min eldste sønn. «Ja, og det er fint når alle sier hva som har vært det beste med dagen sin», fortsatte Aksel, den nest yngste. «Og noen ganger er det gøy å fortelle vitser når vi spiser middag», fortsatte han med ivrig stemme. «Det er viktig at alle gjør tingene sine», sa den nest eldste, Erik. Han viste til hvor fort det kan oppstå dårlig stemning når jeg må minne guttene på alle de små og store oppgavene de har i hverdagen, alt fra å pakke ut gymtøyet, ta ut matboksen fra skolesekken og sette den på kjøkkenbenken, til å gjøre de ulike pliktene de har i huset. Det at alle skal være snille mot hverandre, at vi skal hjelpe hverandre, og at ingen har lov til å si nei på en sur måte når noen ber om hjelp, var andre verdier guttene fremhevet.

At vi alltid skal ha med melkesjokolade og havrekjeks når vi går på tur, ble også nevnt. Er melkesjokolade og havrekjeks en verdi? For meg sa det noe om at guttene synes det er fint å gå på tur, og at sjokolade og kjeks er en viktig del av gleden over å være på fjellet, i skogen og ved sjøen. Og jeg ble glad for at de nevnte det som en god verdi for vår familie, for jeg liker å være ute på tur, og synes det er godt at guttene også verdsetter det. «Vi skal være en miljøvennlig familie» var også et viktig innspill fra guttene, og vi ble enige om å lage en egen plan for det.

Jeg skrev ned de ulike verdiene vi ble enige om, og har laget en lapp som nå henger på kjøkkenet vårt. Det er en fin påminnelse om hvilke verdier som er viktige for oss i vår hverdag, og for oss som familie. Personlig ble jeg glad for å høre hvor viktig det er for guttene at vi samles rundt middagsbordet og spiser god mat, og det har derfor vært ekstra viktig for meg å prioritere i en ellers hektisk hverdag. Jeg planlegger ukene mine slik at vi prioriterer nettopp middagsstunden med familien.

Jeg vil oppfordre dere som leser dette til å gjøre det samme. Ta med familien på råd når dere skal gå i gjennom viktige verdier, barn har som regel kloke innspill som sier noe om hva de synes er viktige å prioritere, og som kan gjøre det lettere for dere som familie å ta kloke valg.

Hjemmeferie, asteroider og drømmen om Unni Lindell

«10 ting du kan gjøre hjemme i ferien», leste jeg i Kamille- magasinet jeg hadde tatt med meg på badeturen. Sommeren hadde endelig streifet innom oss på sørvest- landet, og vi prøvde å utnytte hver eneste, kjærkomne solstråle og varmegrad. Vi hadde funnet et lunt sted ved det populære badevannet, og jeg satte meg godt tilrette i campingstolen, med full kaffekopp og en iskald, grønn farris. Optimistisk som jeg var, hadde jeg i tillegg til Kamille tatt med den siste krimboken til Unni Lindell.

Bildene i magasinet var delikate, og jeg merket at jeg drømte meg bort. «En natt i hengekøye», ett av tipsene for en fin hjemmeferie, var illustrert av en avslappet kvinne i turklær, som lå og så utover et stille vann omkranset av mektige fjell. Det var nesten så jeg kjente roen og den friske fjelluften, og… «mamma! Han tok mitt håndkle!» De to mellomste stod foran meg, våte og kalde, i full disputt over hvem som skulle ha det grønne badehåndkledet. «Det er jo det samme hvilket håndkle dere bruker», sa jeg med oppgitt stemme. «De er jo like store!» Jeg gav en av guttene det andre håndkleet, det med Justin Bieber på. Han kastet det foraktfullt fra seg. «Det er mindre! Vi har målt, nesten 3 cm kortere!» Etter lang mekling endte de opp med at mellomstebror fikk det grønne håndkledet i denne omgang, og storebror ville ha minstemann sitt Lego Ninjago- håndkle. Det var visst bedre enn Justin Bieber, forstod jeg.

Les videre

Å møte en vegg. Og reise seg igjen.

img_6474

Jeg møtte veggen i 2015. Jeg ble sykemeldt på grunn av stress, og var nede for telling i flere måneder. Jeg var heldig, for mitt møte med veggen viste seg å ikke være av de mest brutale slagene. Men det var likevel en kraftig advarsel om at jeg i alt for langt tid hadde kjørt et for høyt tempo, levd et liv som gikk på bekostning av mine verdier, og ikke lyttet til kroppens signaler.

På den tiden var jeg gravid med min fjerde sønn, jeg jobbet som jobbkonsulent, jeg var i tillegg varaordfører og hadde flere andre, politiske verv og styreverv. Jeg var yogainstruktør og instruktør i mindfulness og stressmestring. Jeg, som underviste andre i teknikker for å håndtere stress, opplevde selv å møte veggen på grunn av stress. På gode dager så jeg ironien i akkurat det, men jeg må også innrømme at jeg skammet meg. Det passet ikke med bildet jeg hadde av meg selv, som en som alltid hadde «mange baller i luften» og håndterte livet lett og med et smil. Det var i alle fall sånn jeg ønsket å fremstå. Å møte veggen opplevdes som et nederlag, og sommeren 2015 var for meg en mørk, lang sommer.

Det finnes ingen enkel vei tilbake etter en slik fysisk og psykisk utmattelse. Min vei ble å ta i bruk de metodene jeg underviste andre i, og faktisk bruke dem. Jeg fikk etter hvert min nydelige, lille baby, og i månedene etterpå gikk jeg utallige turer med vognen, og jeg tenkte, analyserte og prøvde å finne ut hva som hadde gjort at jeg lot det gå så langt at det sa stopp. Det var en krevende prosess, og jeg fikk mange, dype erkjennelser i denne perioden. Jeg innså at mange av de valgene jeg hadde tatt over flere år egentlig var i strid med mine indre verdier. Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg hadde sagt ja til ting jeg egentlig ikke hadde lyst til eller tid til, fordi jeg ønsket at andre skulle tenke at jeg var «flink» og grei. En utrolig lite sjarmerende innsikt om seg selv. Jeg ble nødt til å ta grep.

De grepene jeg tok, og mine skråblikk rundt samfunnet vi lever i, ble utgangspunkt for boken jeg skrev, «Diagnose: Flink pike». I boken går jeg i dybden på de tre trinnene jeg har brukt for å skape en ny hverdag for meg selv og min familie. En hverdag med mindre stress, mer energi, og i tråd med de verdiene som er viktige for oss.

Her er en kort oversikt over mine tre trinn. Jeg kommer til å utdype hvert av disse i kommende blogginnlegg.

Les videre

3 enkle mindfulnessøvelser for barn

img_6566
Trenger barn stressmestring? Dessverre er det mye som tyder på det. Barn opplever økt grad av uro og stress, og de siste årene har flere eksperter uttalt at de er bekymret for barns stressnivå. Vi voksne er ofte mer opptatt av alle de oppgavene vi skal gjøre, enn å bare være tilstede sammen med barna. «Har du gjort leksene?» «Er du klar, skynd deg, det er snart trening!» «Har du pusset tennene?» Hverdagene er hektiske for de fleste av oss. Vi skal lage middager, følge opp fritidsaktiviteter, vaske klær, følge opp lekser og så mye mye mer. I tillegg har både barn og voksnes bruk av digitale medier endret måten vi forholder oss til hverandre. Hva gjør det med barn å stadig se foreldrenes blikk vendt mot en liten skjerm? Hvordan kan vi skape mer nærhet og dypere relasjoner når stadige pling fra sosiale medier tar oppmerksomheten bort fra samværet med hverandre? Og hva skjer med små, mottakelige hjerner med all den stimulien, lyden og støyen de utsettes for ved for mye bruk av digitale medier?

Les videre

Nyttårsforsetter? 3 trinn til å oppnå dine mål!

Det er første dag av det nye året, og de fleste av oss bruker dagen på å lande etter jule – og nyttårsfeiringen, og til å forberede oss til hverdagene som plutselig kommer tilbake for full styrke.

Jeg har brukt de siste dagene på å tenke over året som har gått, hva jeg vil legge bak meg, hva jeg vil ta med meg videre, og hvilke ønsker og mål jeg har for 2019. I likhet med svært mange andre. Nyttårsforsettene florerer rundt i sosiale medier, og jeg har lest om folk som skal bli sunnere, trene mer, være mindre i sosiale medier, slanke seg de der 5 kiloene, løpe halvmaraton, kutte ut sukker i januar, kutte ut kjøtt og i tillegg være mer tilstede sammen med gode mennesker, le mer, danse mer, nå nye mål i jobbsammenheng eller privat. Og mye mer. «New year, new me!»

Les videre

Farvel, 2018, du har virkelig tatt meg gjennom hele livets fargepalett!

2018 er snart historie, og sosiale medier fylles opp av bilder og refleksjoner over året som har gått, og tanker og forsetter for 2019. Jeg må innrømme at jeg elsker å lese slike oppsummeringer, hva folk fremhever, hvilke minner som belyses og hvilke mennesker som har betydd noe i de enkeltes liv når folk deler sine tanker om året som har passert.

Stor sett er det positive minner og gode opplevelser vi velger å vise bilder av og skrive om. Betyr det at vi skjuler det som har vært tøft og tungt? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, og jeg tror det handler om at de aller fleste av oss erkjenner at livet byr på både medgang og motgang, og noen opplever ekstra tøffe perioder. Samtidig er det ofte, når året er i ferd med å gå over i historien, gleden og takknemligheten vi sitter igjen med.

Jeg kjenner i alle fall det. 2018 har vært et år der jeg har erfart hele livets fargepalett. En ny hverdag alene med guttene, og en prosess der jeg på nytt har måttet finne ut hvem er jeg, hva som er mine verdier og hva jeg vil bruke tiden min på. Og hvilke mennesker jeg ønsker å ha nær meg i dette forunderlige, fine, men til tider beintøffe livet.

Jeg har gitt ut bok, og det har vært en fantastisk, men også sårbar reise. Tusen takk til alle dere som har kjøpt boken, lest den, og kommet med gode ord og tilbakemeldinger! Jeg har kjent på alle følelsene som finnes dette året. Og jeg har virkelig opplevd at det finnes lys, så mye lys!

Jeg har kjent på alle følelsene som finnes dette året. Og jeg har virkelig opplevd at det finnes lys, så mye lys!

I form av mennesker, alle de utrolig fine menneskene jeg har rundt meg. Både de som allerede var mine nærmeste, de som har kommet enda nærmere, og jeg har også truffet mange nye, fine folk! Noen har kontaktet meg etter at de har lest boken og gitt gode ord og delt av sine liv, og noen har kommet inn i livet mitt på andre måter og satt spor.

Jeg er så takknemlig for all omsorgen, støtten og kjærligheten guttene og jeg er omringet av. 2018 har utfordret meg, jeg har lært, jeg har vokst, jeg har våget, jeg har hatt dype dykk inn i meg selv ved hjelp av mindfulness og turer i naturen. Og jeg har hatt så utrolig mange fine, ekte og ærlige samtaler. Jeg har ledd og grått. Jeg er definitivt ikke den samme personen i dag som jeg var for et år siden. Men den lærdommen livet har gitt meg dette året ville jeg ikke vært foruten. Det jeg sitter igjen med, når 2018 snart er over, er en overveldende følelse av glede og takknemlighet.

Nå ser jeg frem til et nytt år med mange, spennende prosjekter knyttet til bok og foredragsvirksomhet, jeg gleder meg til hverdagene med guttene mine, til kjekke dager på jobb, til valgkamp og politikk, og jeg gleder meg til alle de møtene jeg skal ha med alle dere nydelige mennesker der ute. Jeg ser frem til samtaler, kaffekopper og magiske øyeblikk. Velkommen, 2019, jeg er klar!

Ønsker deg et riktig godt nytt år!

Stillhet

I går var det et intervju med meg i Stavanger Aftenblad, i den faste lørdagsspalten «Folk». Jeg snakket om boken min, «Diagnose: Flink pike». I spalten er det noen standardspørsmål som alle får, og ett av spørsmålene er «Hva opptar deg mest for tiden?» Jeg brukte litt tid på å tenke på hva jeg skulle svare. For det er nok av ting som opptar meg; hverdagen med guttene mine, boken min, regjeringsforhandlingene og abortsaken, klimakrisen, forsøket på å følge «plast- challengen» til en av sønnene mine, adventskalenderen jeg planlegger men ikke har kommet i gang med enda, foredragene jeg skal holde de neste ukene, budsjettarbeidet i Eigersund, å sette av mer tid til turer i Hestnesmarka og mer tid på yogamatten min… Og listen fortsetter og fortsetter.

Men jeg valgte å si stillhet. Og at jeg tror både barn og voksne kan trenge mer stillhet, ro og tilstedeværelse i livene våre.

Stillhet opptar meg. Vi lever i en tid med så mye støy og så høyt tempo at vi glemmer å sette av tid til å bare være stille. Mobilen blinker og piper, vi er omringet av lyder, mennesker og oppgaver som skal løses. Vi haster oss gjennom hverdagene og tankene våre hopper og spretter rundt i hodene våre.

Stillhet er ikke bare fravær av støy. Stillhet er nærvær. Når vi er stille, og vender fokuset inn i oss selv, vil vi etter hvert kjenne at vi får en større ro. Vi blir bedre kjent med oss selv, tankekjøret stilner, og stresset i kroppen reduseres. Nevrovitenskapen har funnet ut at meditasjon og stillhet gir hjernen mer grå substans. Grå substans forenkler mentale funksjoner, blant annet kreativitet, hukommelse og beslutningstagning. Og det gjør at vi sover bedre.

Når vi oppsøker stillheten oppdager vi at vi er i besittelse av en uendelig kilde til visdom og kreativitet, noe vi ofte haster forbi og glemmer i vår hektiske hverdag. I stillheten møter vi oss selv, og ser med et tydeligere og klarere blikk hvem vi er. Vi kan også finne svar på de spørsmålene vi har og finne aksept og ro for den vi er og de valgene som er rett for oss. Stillhet er en kilde til kjærlighet, kjærlighet til oss selv og til de rundt oss. Men også et vennlig og empatisk blikk på verden. I stillheten øver opp vår evne til nærvær, og nærvær kan hjelpe oss til å skape bedre og dypere relasjoner med andre mennesker.

Pusten er en av veiene til stillhet. Når vi setter av tid til å fokusere på pusten, vil vi etter hvert oppleve at vi klarer å finne veien inn til vårt stille rom. Noen ganger er noen få minutter nok, andre ganger vil vi være der lengre. En tur i naturen, uten mobil, kan gi rom for stillhet. En joggetur, fisketur eller en varm dusj kan gi oss det samme. Det finnes mange måter å oppsøke stillheten på. Det viktigste er å finne den måten som kjennes rett for deg, og våge å vende blikket innover. Og sette av litt tid, hver dag, til å være stille. For jeg tror oppriktig at alle mennesker kan ha godt av litt mer stillhet i livene sine.

Foto: Magnus Østebrød

17 sekunder uten mobil, klarer du det?

Har du opplevd å stå i dusjen og plutselig komme på en knallgod idé? Kanskje du får inspirasjon til å lage noe nytt eller til å gjøre en arbeidsoppgave på en annen måte? Eller har du opplevd at du går en tur, og at et problem du har grublet på lenge virker mindre etterpå, du føler du har «gått det av deg?»

Jeg hørte nettopp at hjernen trenger cirka 17 sekunder uten stimuli for å øke sin kreativitet og å tenke nye tanker. Til å se et problem fra en ny synsvinkel. 17 sekunder uten mobil, PC, TV, Spotify, Facebook eller hva det nå er vi utsetter oss for i dagens høyteknologiske samfunn. – 17 sekunder, tenkte jeg da jeg hørte dette. Selvfølgelig, ingen er jo logget på konstant?

Jeg gjorde et lite eksperiment med meg selv, og må innrømme at jeg ble litt betenkt av mine egne, ubevisste vaner. De 17 sekundene handler om hva vi gjør i de små, naturlige pausene i løpet av en dag. Hvis vi sitter på venterommet hos legen; hvor lang tid tar det før vi finner mobilen og sjekker den?

Les videre

Mindfulness – en ny trend for navlebeskuende kvinnfolk?

“Kvinner er bare opptatt av å føle, av å se inn i seg selv og å “tenke positivt.” De deltar ikke i samfunnsdebatten, de drikker kaffe, fermenterer kål og renser auraen sin”. ”Selvutvikling er vår tids egotripp, vi har blitt så selvopptatte at vi har sluttet å bry oss om samfunnet rundt oss”. ”Hvordan kan du som er politiker holde på med slikt alternativt tull?”

Disse sitatene, det første sagt muntlig, det andre lest i en avis og det tredje slengt mot meg i en opphetet, politisk diskusjon, gjenspeiler viktige nyanser på vår tids fokus på selvutvikling. Samtidig er jeg dypt uenig i premissene om at mindfulness er enda en ”trend” i selvutviklingsjungelen, og jeg blir umåtelig provosert av det kvinnesynet som ligger bak disse utsagnene.

Hva er negativt med selvutvikling?

Som statsviter og politiker har jeg lenge hatt blanda følelse for mye innen den såkalte selvhjelpslitteraturen. En del av bøkene baserer seg på en grunnholdning om at du er ”din egen lykkes smed”, og at det er opp til hver enkelt av oss om vi lykkes her i livet. Det betyr også at dersom vi mislykkes, og føler oss utilstrekkelige, ulykkelige eller er syke, så har vi kun oss selv å takke. Det er en tankegang jeg tar sterk avstand fra. Det samme gjelder tanken om at vi må utvikle oss for å bli enda bedre, prestere mer og oppnå mer, siden det indirekte kan bety at vi ikke er gode nok slik vi er i dag. Og det er en holdning som strider dypt i mot mine verdier. Du er allerede god nok, akkurat som du er! Jeg er god nok! Og ingen trenger å utvikle seg for å oppnå enda mer suksess, bedre prestasjoner og blankpolerte fasader. Den vi er, er godt nok. Vi har alle en ukrenkelig egenverdi som mennesker.

Frihet til å danse våre liv

Alle mennesker fungerer i en kontekst, i en kultur, et fellesskap, et samfunn. Og dette samfunnet består av rammer som omkranser livene våre. ”Tidsklemmen” handler ikke bare om hvordan vi som enkeltmennesker kan endre oss slik at vi klarer enda mer på kortere tid, for å sette det på spissen, det handler også om samfunnsstrukturer.

Les videre