Trollene i Gaza

– Eg e redde! Den varme, lille kroppen strekker seg mot meg. Jeg løfter ham ut av senga. Han holder armene tett rundt halsen min, og jeg stryker, trøster, godsnakker. Tørker de salte tårene, og sier at det ikke finnes troll. De er bare i eventyrene. Bysser ham til pusten blir tung og øyelokkene faller igjen. Legger ham varsomt ned igjen i senga. Ved siden av Ole Brumm. Står og ser en stund på det fredfulle barnet, som puster rytmisk og trygt igjen.

Åpningsvignetten til Kveldsnytt. Altandøra er åpen, det går mot nok en tropenatt. – Våpenhvile, sier Barack Obama. Han har blitt gråere i håret, ser jeg. Obama har ringt statsminister Netanyahu, sier de på tv. Mads Gilbert er en notorisk løgner, sier MIFF, om legen som med livet som innsats stopper blødninger, amputerer og redder liv. Demonstrasjonstog, krav om handelsblokkade. Og hva med Hamas? Bilder av døde barn, mødre som gråter og hyler ut sin smerte. Storpolitikk, og menn i svarte dresser. Hvor mange penger har USA gitt i militær støtte til Israel? 800 milliarder? Og hva med NATO?

– Har du hørt at Palestinske barn har begynt å tisse på seg om nettene? Mannen min leser fra en artikkel på nettet. Han rister sakte med hodet, og sukker tungt. – De våkner og skriker av skrekk, og tørr ikke å gå på do. Han legger iPaden på stuebordet og snur seg mot TV- skjermen.

Og da kjenner jeg det. Våger å se på bildene på tv. Virkelig se. Det er for overveldende. Lydene, bildene. Den bunnløse redselen og den ufattelige sorgen. Begravelsene. Bombene som faller over hus, skoler og badestrender. Knuser, dreper og lemlester. Fire barn drept mens de lekte på stranda i Gaza. De kastet steiner i vannet og lekte i bølgene. Akkurat slik mine sønner elsker å leke i strandkanten. Og barna tisser om natten, fordi marerittet ikke forsvinner når de våkner.

Og jeg? Jeg gråter. Jeg gråter for mødrene og fedrene som ikke kan trøste barna sine. Som ikke kan si at troll ikke finnes. For trollene finnes, de regner ned i form av bomber over Gaza. Hvilke varige traumer de skaper i de små barnesinnene kan vi ikke forestille oss. Hvilke nye troll som vokser frem i skyggene av okkupasjonen aner vi heller ingenting om. Det jeg vet, er at barn som gråter skal ha trøst, klemmes varsomt, og bli trygge i mamma eller pappas favn. Men palestinske barn kan ikke flykte fra sine mareritt. De er fanget, fanget i et levende mareritt, omringet av fryktelige troll. De kan ikke flykte.

Norsk, feministisk navlebeskuelse?

yemeni-child-brides-husbands-615

Dette bildet berører meg dypt. Fotograf Stephanie Sinclair fra National Geographics har foreviget to barnebruder fra Yemen. Tahani i den rosa kjolen var bare 6 år da hun giftet seg med Majed på 25. Hun fortalte journalisten at hun virkelig hatet ham. Studer ansiktsuttrykket til Ghada. Jenta i den grønne kjolen. Hun er en av flere millioner jenter som  hvert år mister sine grunnleggende rettigheter, som må slutte på skolen, og ta seg av mann, familie, husholdning og etter hvert føde mannens barn. Lenge før kroppen er fysisk og psykisk klar. Flere tusen jentebarn dør når de skal føde, eller blir skadet for livet, fordi den spinkle, unge kroppen ikke er klar.

Organisasjonen Girls Not Brides  anslår at så mange som 14 millioner jenter under 18 år blir giftet bort hvert år. Og bruder ned i 5- årsalderen er ikke uvanlig. Små jenter, som blir frarøvet sin barndom, som blir utsatt for vold, voldtekt og mister sine basale menneskerettigheter.

Disse jentene er èn av grunnene til at jeg i dag markerer 8. mars

En annen grunn, er undersøkelsen jeg kunne lese i avisene denne uka, at hver tredje kvinne i EU har blitt utsatt for vold eller voldtekt. Hver tiende kvinne i Norge har blitt utsatt for voldtekt. Enkene i India, traffickingofrene fra Øst- Europa og kvinnene som blir utsatt for systematisk voldtekt og tortur i Kongo. Kvinnene som blir offentlig steinet til de dør, fordi de har blitt forelsket. Og alle de andre, der ute i verden, som blir nedtrykt av samfunn tuftet på patriarkalske voldsstrukturer.

Samtidig kjemper jeg for norske kvinners rettigheter!

I 2013 ledet jeg komiteen for markeringen av Stemmerettsjubileet i Dalane. Vi hyllet foregangskvinner og glemte hverdagshelter, vi hentet frem nye kvinnestemmer fra vår egen tid, og ble inspirert av glitrende foredrag av dagens foregangskvinner. Og det slår meg: den kampen våre formødre har kjempet, for frihet, likestilling og like rettigheter, er under press. Våre formødre vant kampen om demokratisk deltakelse, og sterke kvinner som Gro Harlem Brundtland står som en bauta i dannelsen av den kvinnevennlige velferdsstaten. Med permisjonsordninger, barnehageutbygging, rettigheter i arbeidslivet, og senere fedres rettigheter. Den blåblå regjeringen, med Erna Solberg i spissen, bygger i dag ned disse rettighetene, steg for steg. Dyrere barnehager, utvidet kontantstøtte og redusert permisjon for far, fører til et mindre likestilt familieliv.

Vi har fortsatt mye å kjempe for, også i Norge. I dag blir kvinner som uttaler seg i offentligheten kuet og utsatt for trusler og hets. Flere dokumenterer og medieoppslag har vist hvilken pris de modigste kvinnene i dagens samfunn må tåle. Mennene som hater kvinner sitter bak sine tastaturer, der hatet og truslene drypper syrlig ut i internettets anonyme verden. Og flere kvinner gir opp. Noen blir truet til taushet. En klar, offentlig stemme er ikke verdt hundretalls kommentarer i retning «Hore! Du fortjener å bli voldtatt! Jeg vet hvor du bor, og hvilken skole barna dine går på, ditt ludder!» (Hentet fra kommentarfeltet i en gjennomsnittsdebatt etter artikkel om og av en sterk kvinne). Ett år etter stemmerettsjubileet, og i  jubileumsåret for den norske grunnloven, våger jeg å påstå at norske kvinner (og særlig kvinner med innvandrerbakgrunn) ikke har samme grad av ytringsfrihet som norske menn.

Retten til å bestemme over egen kropp er en av våre mest grunnleggende rettigheter

Høyres hestehandel med Krf om å gi leger rett til å reservere seg mot å henvise til abort er intet annet enn et angrep på abortloven. Den rammer kvinner som er i en svært sårbar situasjon. Den frarøver kvinner en grunnleggende frihet. Det er derfor saken mobiliserer så mange til å gå i tog i dag.

Fungerende leder i KrF, Dagrunn Eriksen, uttaler at kampen mot reservasjonsretten er trist og pinlig, at norske kvinner er navlebeskuende og egoistiske, siden de kjemper mot reservasjonsretten og ikke for de millioner av kvinner som lever i slaveliknende forhold. Likestillingsminister Solveig Horne sier at reservasjonsretten ikke er viktig for henne, at vold i nære relasjoner er viktigere.

Her er vi ved sakens kjerne

Kvinners frihet skal tydeligvis rangeres. Du skal ikke kunne kjempe for norske kvinners rettigheter, før du har ordnet opp i all undertrykkelse i resten av verden. Det poenget kjøper jeg simpelten ikke. Jeg, og de fleste andre som i dag er ute og markerer og feirer kvinnedagen, klarer å ha flere tanker i hodet på en gang. Jeg vil fortsette å jobbe politisk for å bedre situasjonen til alle verdens kvinner og barn. Det gjør jeg blant annet via engasjement i frivillige organisasjoner, og gjennom mitt medlemsskap i Arbeiderpartiet, som er en solid forkjemper for kvinners rettigheter i store deler av verden. Samtidig kan jeg ikke godta at norske kvinner ikke er verdt å kjempe for. Frihet til å delta i det offentlige rom, fri fra vold og voldtekt, rettigheter i arbeidslivet (lik lønn for likt arbeid, kjønnsdelt arbeidsmarked, uønsket deltid, tilgang til makt og posisjoner) og retten til å bestemme over egen kropp – er like viktig om du bor i Yemen, Kongo, India eller Norge. For å sitere Hillary Clinton:

Women`s Rights Are Human Rights

Så: gratulerer med dagen, alle verdens jenter og damer! Jeg heier på dere, jeg kjemper for dere, i solidaritet og søsterskap. Sammen er vi sterke!

Myk makt og mørke menn

ScaleI Stavanger Aftenblad fredag 31. januar presenteres ei liste over ”Hvem som har mest makt i Eigersund.” 14 menn og ei kvinne er omtalt, etter det journalisten sier er en gjennomarbeidet sak med mange samtaler blant menn og kvinner i Egersund.

Resultatet er nedslående. At sentrale aktører innen næringsliv, politikk og kultur er med på ei slik liste, er naturlig.  At både menn og kvinner fremhever de samme mennene, og dermed bare finner plass til ei kvinne, åpner etter mitt syn opp for en rekke spørsmål. Her vil jeg se nærmere på noen av disse: hva er makt? Hva er hensikten med ulike former for maktanalyser? Og hvilke mekanismer er det som gjør at kun ei kvinne er å finne på Aftenbladets maktliste?

Les videre

Frances og jeg

Greta Gerwig

– Du vet den følelsen? Når du møter et annet menneske, og alt bare stemmer? Når det føles som om dere alltid har kjent hverandre? Et slikt møte hadde jeg for et par uker siden. I en kinosal på Edda kino i Haugesund. Frances, het hun. Og for ei dame! Ganske klossete, egentlig, men så ekte, spontan og uhøytidelig! Jeg storkoste meg med Frances sin «kvartlivskrise» i et ungt hipstermiljø i New York. New York i sort/ hvitt, faktisk! Les videre

Kjære Farmor

485594_10151512231602633_837961306_n

For oss er du først og fremst smaken av nyrørte bringebær.

Å klatre opp på den høye, turkise stolen på kjøkkenet i tynn, rosa sommerkjole fra Rhodos, blåse bort hvitt hår fra pannen og vente. Kjenne duften av nybakt brød bre seg i det varme kjøkkenet. Summingen av vifta inne i stua, som blir avbrutt av åpningsvignetten til NRK Dagsnytt.

– Hysj, nu, jenter, han farfar må høre nyhetan! Farmor som røyker sigaretter som ei Hollywood diva mens hun løser kryssord og jager ei doven humle ut av vinduet. Neglefil og strikkepinner. Perlende latter.

Den uendelig, store hagen, så full av skatter og eventyr. Turne i klesstativet, rutsje ned trappegelenderet og leke gjemsel under trappa. Trene på spagaten. Klatre i plommetreet og lengte etter høsten. Hvor mange plommer kommer det i år? Barbie bodde på ei tropisk øy omkranset av roser og margeritter, juveler og diamanter. Gressplenen var havet, flaggstanga navigerte stødig rundt det vesle kongeriket.

Lage parfyme av alle blomstene i hagen sammen med Pia. Jukse litt, helle oppi en lett blanding av det vi finner i hyllene på badet. Og farmor – nei, mormor? Vi kaller henne morfar! som lukter og ler, og sier at det dufter godt.

– Hysj, nu, jenter, han farfar sover! Tynne, solbrune legger som lister seg fnisende forbi farfars soverom, og kikker inn… – Farfar, sover du? Det nøttebrune blikket, fullt av latter. – Nei, e det småjentan! Kom nu inn, så skal vi lese Knoll og Tott!

Omsorgsfulle hender som brer dundyne med kreppet dynetrekk rundt oss. Soverommet er svalt. Den store esken med tegneserier fra fetterne tar oss med på nye eventyr, dypt inn i den Bengalske jungelen.

Kjære farmor. Takk for barndommens sommerminner. Og takk for alle melkekartongene med frossent bringebærsyltetøy som du sparte til vi kom på besøk. For oss vil du alltid være det – smaken av nyrørte bringebær.

Siv June og Unn Therese

17. mai: fine gutter, en hvit løgn og en hyllest til oldemor Bertine

IMG_2055

Årets 17. mai var en nydelig dag! Til tross for noen små regnskurer, var temperaturen god og våren definitivt på vei! Her er noen bilder fra dagen, talen jeg holdt etter borgertoget… og en liten, hvit løgn.

IMG_2050

Guttene pyntet og klar til å feire dagen! De to eldste prøvde seg med noen heiarop, mens Aksel på 20 mnd stort sett ropte «Heia EIK!»

Les videre

8. mars!

I dag markerte vi starten for Stemmerettsjubileet! I de flotte lokalene til Egersund Fayancemuseum fikk de rundt 50 fremmøtte både omvisning i temautstillingen «Halve befolkningen» og høre fem sterke – og svært ulike «Stemmer fra Dalane». Her er en liten bildekavalkade fra feiringen.

IMG_2000

Sofie Michelsen, Egersunds første kvinnelige politiker, som ble valgt inn i 1901, samme år som kvinner for første gang kunne stemme ved kommunevalg.  Les videre