17 sekunder uten mobil, klarer du det?

Har du opplevd å stå i dusjen og plutselig komme på en knallgod idé? Kanskje du får inspirasjon til å lage noe nytt eller til å gjøre en arbeidsoppgave på en annen måte? Eller har du opplevd at du går en tur, og at et problem du har grublet på lenge virker mindre etterpå, du føler du har «gått det av deg?»

Jeg hørte nettopp at hjernen trenger cirka 17 sekunder uten stimuli for å øke sin kreativitet og å tenke nye tanker. Til å se et problem fra en ny synsvinkel. 17 sekunder uten mobil, PC, TV, Spotify, Facebook eller hva det nå er vi utsetter oss for i dagens høyteknologiske samfunn. – 17 sekunder, tenkte jeg da jeg hørte dette. Selvfølgelig, ingen er jo logget på konstant?

Jeg gjorde et lite eksperiment med meg selv, og må innrømme at jeg ble litt betenkt av mine egne, ubevisste vaner. De 17 sekundene handler om hva vi gjør i de små, naturlige pausene i løpet av en dag. Hvis vi sitter på venterommet hos legen; hvor lang tid tar det før vi finner mobilen og sjekker den?

Les videre

Mindfulness – en ny trend for navlebeskuende kvinnfolk?

“Kvinner er bare opptatt av å føle, av å se inn i seg selv og å “tenke positivt.” De deltar ikke i samfunnsdebatten, de drikker kaffe, fermenterer kål og renser auraen sin”. ”Selvutvikling er vår tids egotripp, vi har blitt så selvopptatte at vi har sluttet å bry oss om samfunnet rundt oss”. ”Hvordan kan du som er politiker holde på med slikt alternativt tull?”

Disse sitatene, det første sagt muntlig, det andre lest i en avis og det tredje slengt mot meg i en opphetet, politisk diskusjon, gjenspeiler viktige nyanser på vår tids fokus på selvutvikling. Samtidig er jeg dypt uenig i premissene om at mindfulness er enda en ”trend” i selvutviklingsjungelen, og jeg blir umåtelig provosert av det kvinnesynet som ligger bak disse utsagnene.

Hva er negativt med selvutvikling?

Som statsviter og politiker har jeg lenge hatt blanda følelse for mye innen den såkalte selvhjelpslitteraturen. En del av bøkene baserer seg på en grunnholdning om at du er ”din egen lykkes smed”, og at det er opp til hver enkelt av oss om vi lykkes her i livet. Det betyr også at dersom vi mislykkes, og føler oss utilstrekkelige, ulykkelige eller er syke, så har vi kun oss selv å takke. Det er en tankegang jeg tar sterk avstand fra. Det samme gjelder tanken om at vi må utvikle oss for å bli enda bedre, prestere mer og oppnå mer, siden det indirekte kan bety at vi ikke er gode nok slik vi er i dag. Og det er en holdning som strider dypt i mot mine verdier. Du er allerede god nok, akkurat som du er! Jeg er god nok! Og ingen trenger å utvikle seg for å oppnå enda mer suksess, bedre prestasjoner og blankpolerte fasader. Den vi er, er godt nok. Vi har alle en ukrenkelig egenverdi som mennesker.

Frihet til å danse våre liv

Alle mennesker fungerer i en kontekst, i en kultur, et fellesskap, et samfunn. Og dette samfunnet består av rammer som omkranser livene våre. ”Tidsklemmen” handler ikke bare om hvordan vi som enkeltmennesker kan endre oss slik at vi klarer enda mer på kortere tid, for å sette det på spissen, det handler også om samfunnsstrukturer.

Les videre

Mine morgenrutiner! -Fem trinn til en perfekt start på dagen

”Fem trinn til å skape en perfekt morgenrutine” var overskriften jeg kom over på Facebook en kveld jeg lå og scrollet på mobilen etter at jeg hadde krasjlandet på sofaen. Jeg åpnet linken og leste med stor interesse. Artikkelen var illustrert av en stor seng med en vakker, smilende kvinne som strakte hendene mykt i været. Morgensolen sendte varme stråler over det hvite sengetøyet, og ved siden av senga stod det et nattbord med bøker, friske blomster og en stor kopp te.

På et annet bilde satt en kvinne i delikate, hvite klær i lotusstilling på en strand, i en fargesprakende soloppgang. ”Hvis du ikke har 30 minutter å bruke på å skape en god morgenrutine, har du ikke noe liv”, leste jeg. ”Still klokken en halvtime tidligere enn du pleier, så skaper du tid og rom for en start på dagen som fyller deg med indre ro og energi”.

Les videre

Nytt år, brutte løfter?

Jeg bruker alltid årets siste dager på det jeg kaller en mental vareopptelling. Hva har vært bra i året som har gått, hvem har det vært godt å ha i livet mitt? Hvilke opplevelser sitter jeg igjen med og hva har jeg lært av livets brutale motbakker? Jeg tenker i gjennom samtaler som har gitt meg en spire til å vokse og utvikle meg, mennesker jeg har møtt på sitt mest sårbare, men som også har vist en formidabel styrke, og mennesker som har møtt meg på mitt mest sårbare. Og som har utgjort en forskjell i mitt liv. Jeg tenker på hva og hvem som har utfordret meg, inspirert og engasjert meg. Og jeg tenker på hva jeg vil ta med meg videre til 2018.

Les videre

– Seriøst… enda mer mas om kvinnedagen?

I dag er det 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, og vi vet av erfaring at fremstående personer fra høyresiden nok en gang kommer til å gaule ut den gamle visa om hvor unødvendig dagen er, at likestillingskampen er elitens bakstreverske, sutrete øvelse for sure rødstrømper. Vi er jo så likestilte! Kvinner har nøyaktig like muligheter som menn, det handler kun om personlige ambisjoner og valg. Er du ikke likestilt, er det ditt problem.

Alle kamper er vunnet, og «jeg» har ingenting å takke de gamle forkjemperne for. «Jeg» er ikke kvotert, har aldri blitt diskriminert eller opplevd at jeg ikke har blitt tatt seriøst fordi jeg er kvinne. Dessuten er feminister skikkelig usexy.

Les videre

Mitt perfekte liv!

Jeg har så utrolig mye å være takknemlig for! Skjønne og veloppdragne barn, som alltid viser at de setter stor pris på mammaen sin. Jeg har verdens kjekkeste mann, en herlig familie, mange, nære venner, jeg sjonglerer en spennende jobb med aktive hverdager, lager alltid sunn mat til familien, vi er på turer, trener, opplever verden, drikker champagne med venninner og livet smiler alltid! Jeg våkner hver morgen og er full av energi og tiltakslyst. Jeg har alt på stell, også husarbeid og klesvask, og jeg får god tid til å pleie meg selv, gjøre yoga og kjenne på en dyp, indre ro. Fordi jeg fortjener det!

… du skjønte den nå, ja? At jeg forsøker å skrive ironisk? Selvfølgelig gjør jeg det. Livet mitt er ikke perfekt, jeg er ikke perfekt, og jeg kjenner vel egentlig ikke noen som er perfekte heller.

Les videre

Virginia og jeg. Bekjennelser fra en baderomskrakk

img_3606– Rommet er like mye abstrakt som konkret, argumenterte jeg. Hun skriver jo om at kvinner trenger et fysisk rom borte fra dagligstuen som er omringet av ungeskrik og andre forstyrrelser, for å kunne produsere litteratur. Men det handler jo åpenbart også om å etablere et eget litterært rom, et kvinnelig rom i offentligheten. En litterær stemme, sa jeg med iver og engasjement. – Jeg mener det først og fremst er tilgangen til et slags kontor, en skrivestue, fysisk adskilt fra resten av huset, brøt min beleste studievenninne inn.
Det var slutten av 90- tallet, og gjengen fra lesesalen hadde flyttet kaffepausen ned til Café Opera. Kaffeen var like beksvart som den store og uformelige regnfrakken som lå fuktig over stolryggen; min faste følgesvenn i stiv kuling og regn over Puddefjordsbroen.

Les videre