Kom, hverdag, la oss danse!

Plutselig kommer rytmen. Den følelsen du får når dagene finner tilbake til sin egen takt, når vi våkner til regnet som trommer behagelig på vinduene, når vi tenner lys på frokostbordet og kjenner duften av kaffe som brer seg på kjøkkenet. Morgenstundene der guttene spiser frokost og vi bare er tilstede. Der radioen summer i bakgrunnen mens guttene pusser tenner, pakker med seg matbokser, klemmer mammaen og går ut i den mørke høstmorgenen. Kledd i regntøy, luer og refleksvester. Og ingen protesterer på å måtte ha på seg støvler. Dagene der mammaen får lest avisen og drukket to kopper kaffe før også hun drar av sted for å levere i barnehagen og deretter til jobb. Jeg elsker de dagene. Ettermiddagene der vi kommer hjem og får laget en god middag og har tid til gode samtaler før guttene gjør lekser, drar på treninger og ulike fritidsaktiviteter. Der mammaen får vasket og brettet klær, guttene sørger for at rommene er ryddige og vi kan avslutte kvelden med en yogaøkt, lese både Donald og bøker med guttene, som legger seg akkurat når de skal, etter at vi har snakket om hva vi er takknemlige for akkurat den dagen. Den dansen, hverdagsdansen. Kjenner du den?

Det er i alle fall sånn jeg ser for meg at hverdagsdansen burde være. Selvfølgelig er det langt fra så idyllisk i vår heim. Dansen minner som regel mer om en kombinasjon av mataronløp og hinderløyper, med innslag av stillingskrig («Jeg nekter å bruke støvler! Støvler er bare dust, det går ikke an å spille fotball i friminuttene!» «Jo, nå er det faktisk leggetid!») og orienteringsløp. («Hvor er..?» «Skynd dere, vi har dårlig tid! Men jeg finner ikke…!») For ikke å snakke om en evig tålmodighetsprøve. «Har du ryddet ut gymtøyet ditt?» «Vent litt! Jeg er midt i en runde!» (en runde: et begrep alle med barn som spiller kjenner godt).

Likevel. Jeg elsker høsten, jeg elsker hverdagene. De er en salig blanding av kaos og glede, skittentøy og fiskekaker. Og gutter overalt, gutter som lever, koser seg, krangler, herjer, leker, roter, rydder, smiler, ler, hjelper til, og gutter som viser hele spekteret av følelser. Akkurat som alle andre barn. Og sannsynligvis voksne. Hverdagene er selve livet, og det er viktig å verdsette hver eneste dag. Både de dagene alt glir lett og uanfektet, som i en rolig vals, der stemningen er lun og rytmen går av seg selv, og de dagene der fem minutter med en kaffekopp på baderomskrakken er dagens eneste pusterom.

Jeg kjenner at høsten og hverdagen nærmer seg, og for meg betyr det lister. Jeg er et notorisk liste – menneske. Jeg har egne bøker med lister, og jeg liker å planlegge så godt det lar seg gjøre. Jeg vet at god planlegging gjør hverdagsdansen litt roligere og litt mindre heseblesende. God planlegging gir mindre stress. Jeg har alltid planlagt ukens aktiviteter, men vet at det fungerer best når jeg legger inn alt i ukeplanene mine. Både middagsplaner, praktiske gjøremål og tid til det som betyr mest. Hvis vi ønsker mer plass til det som vi vil ha mer av i livet, så må vi prioritere det. En enkel ting å si, men vi kjenner alle til hvordan hverdagen danser i sitt eget tempo, og dagene og ukene flyr. Vi utsetter derfor å ta den joggeturen, rydde det skapet, gå på cafe med venninner. Vi finner kanskje ikke tid til den filmkvelden med guttene, et varmt bad med tid til å lese en bok. Ting som gir oss små pusterom og viktig påfyll av energi.

Jeg liker derfor å lage ukeplanene mine litt mer omfattende nå enn jeg gjorde før. Middagsplaner og planer for innkjøp og matlaging er veldig viktig for å få en enklest mulig hverdag. For oss er middag en familieverdi, det kan du lese litt mer om her.  Jeg skal skrive mer om middagsplanlegging i et senere innlegg. Oversikt over «hverdagslogistikken», med treninger, skolearbeid, møter, bursdager, konferanser osv legges også inn i ukeplanene. I tillegg stiller jeg meg selv noen spørsmål hver uke, spørsmål som er inspirert av den danske forfatteren og coachen Daisy Løvendahl. Hun har utarbeidet syv spørsmål som er sammensatt fra forskjellige inspirasjonskilder som positiv psykologi, coaching og filosofi. Disse er:

  1. Hva er det viktigste som skal skje denne uken?
  2. Hva er mine mål for uken?
  3. Hvordan skal jeg jobbe i uken som kommer?
  4. Hva kan jeg gjøre for å ta vare på min fysiske og psykiske helse?
  5. Hva gir meg energi, og hvordan kan jeg prioritere det i uken som kommer?
  6. Hvem trenger jeg å være sammen med?
  7. For å nyte uken, må jeg huske å…?

Når jeg har tenkt i gjennom disse spørsmålene, pleier jeg å konkretisere på en best mulig måte. Hvis jeg, for å ta vare på min fysiske og psykiske helse må sørge for nok søvn og bevegelse, skriver jeg som mål å være i seng innen kl. 22.30, og legger inn plan om å gå tur tirsdag kl. 20, yoga torsdag kl. 19 og trening på søndag kl. 17. For eksempel. Noen ganger blir det tid til mer trening og bevegelse, andre ganger mindre. Men jeg vet at det ikke blir noen trening ila en uke dersom jeg ikke planlegger det så detaljert.

En ukeplan gir oss også et godt overblikk over hva vi må gjøre og hva vi kan prioritere bort. Hva er viktigst for oss? Gjenspeiler hverdagene mine de verdiene jeg synes er viktigst? Klarer jeg å få til den dansen jeg ønsker å danse med hverdagene? Tempoet vil skifte, takten endre seg og i perioder er vi alle helt utenfor all rytme. Sånn er livet. Men med litt planlegging og refleksjon rundt hvordan vi ønsker å danse, vil vi på en mye bedre måte klare å skape det livet vi ønsker å leve. Dansen den dansen vi vil, og glede oss over alle de små, magiske øyeblikkene hverdagen har å by på.

Bilde: pixaby.com

 

Takknemlighet

Vær takknemlig for det du har, så vil du ende opp med å få mer. Hvis du konsentrerer deg om hva du ikke har, vil du aldri, aldri får nok. – Oprah Winfrey

De siste årene har forskere kommet frem til at mennesker som er lykkelige også har større evne til å vise takknemlighet. Det kan virke logisk. Vi vet at det vi gir oppmerksomhet, det vokser. Dersom man hele tiden higer etter noe nytt, og tenker at «jeg kommer til å bli lykkelig bare jeg går ned de fem kiloene» eller «bare jeg får fullført halvmaraton», «om jeg bare hadde vunnet i lotto…», så vil vi aldri kjenne oss tilfreds med det vi har.  Det er ikke vanskelig å skjønne at vi ønsker oss mer. Vi lever i et forbrukersamfunn og vi bombarderes av reklame i alle kanaler. Vi ser hva de rundt oss får til, vi ser flotte ferierurer, stilige leiligheter og fine klær. Ved å hele tiden leve et liv der vi jakter på lykken langt der fremme, vil vi både bli ulykkelige, og stresset vil øke.

Det finnes alltid noe å være takknemlig for, selv når livet er på sitt mørkeste og vanskeligste. Jeg har selv opplevd hvor vanskelig det er å være takknemlig når livet er tøft, samtidig som jeg opplevde hvilken kraft det er i å klare å snu fokus og øve seg opp på å være takknemlig. En klem fra et lite troll med bustete hår, et undrende spørsmål fra en av de mellomste guttene mine eller et smil fra eldstemann. Solen som står opp mens jeg kjører til jobb, eller den gode, rolige effekten av regnet som siler ned. En kopp kaffe med en venninne, en blomsterbukett eller takknemligheten av en samtale som berører.

Når vi begynner å fokusere på det vi allerede er fornøyde med i livet, og takker for det, vil vi skape andre følelser i oss selv. Det ligger en enorm kraft i hva vi velger å fokusere på. Når vi begynner å innføre en takknemlighetspraksis, vil vi sannsynligvis på kort tid oppleve at stadig flere takknemlighetstanker dukker opp, og vi finner flere ting å være glade for. Når noen rammes av alvorlig sykdom eller opplever en livskrise, forteller de ofte i etterkant at de nå føler de verdsetter livet på en helt annen måte, og at de opplever en annen form for glede og takknemlighet i hverdagen. Ei dame fortalte meg at det å kunne lage sin egen kaffe om morgenen, og sitte på altanen i vårsola og drikke den, gav henne en nesten overveldende følelse av lykke. Og takknemlighet. Takknemlighet, fordi hun for kort tid siden ikke trodde hun ville overleve alvorlig sykdom. Andre har fortalt liknende historier, om hvor mye de små tingene i hverdagen betyr når livet ikke lenger er en selvfølge. Tenk om vi alle kunne stoppe litt opp før vi eventuelt opplever en livskrise, og sette like stor pris på den nylagde kaffekoppen på altanen mens vårsola skinner i ansiktet vårt? Eller, som en annen dame sa til meg: jeg har lært meg å sette pris på den overfylte skittentøyskurven. For det betyr at jeg har noen å vaske klær til.

Takknemlighet har vist seg å være  en av de viktigste øvelsene vi kan gjøre for å skape rom for økt livskvalitet. Takknemlig gjør oss ikke bare lykkeligere, det er også bra for helsen. Ved å innføre en fast takknemlighetspraksis vil du oppleve at stresshormonet kortisol synker, og at vi sover bedre, og øker følelsen av glede og velvære.

Innfør gjerne en vane der du hver kveld tenker over fem ting du er takknemlig for, og skriv dem ned hvis du ønsker det. Gjør det gjerne også sammen med familien din, enten ved leggetid eller når dere er samlet. Spør hvert familiemedlem rundt middagsbordet: «Hva var de tre beste tingene ved denne dagen? Hva er du mest takknemlig for i dag?» Du kan også gjerne starte dagen med noen rolige minutter om morgenen, og bestemme deg for hva du ønsker å ha spesiell fokus på i dag, hva du ønsker å være ekstra takknemlig for. en intensjon som er rett for deg, og som vil følge deg ut dagen. Vend til bake til denne følelsen, og la den bli en del av dagen din.

Økt takknemlighet vil endre energien din, humøret, ditt fokus og kreativitet. De lykkeligste menneskene er ikke de som har alt, men de som gjør det beste ut av det de allerede har.

 

Å møte en vegg. Og reise seg igjen.

img_6474

Jeg møtte veggen i 2015. Jeg ble sykemeldt på grunn av stress, og var nede for telling i flere måneder. Jeg var heldig, for mitt møte med veggen viste seg å ikke være av de mest brutale slagene. Men det var likevel en kraftig advarsel om at jeg i alt for langt tid hadde kjørt et for høyt tempo, levd et liv som gikk på bekostning av mine verdier, og ikke lyttet til kroppens signaler.

På den tiden var jeg gravid med min fjerde sønn, jeg jobbet som jobbkonsulent, jeg var i tillegg varaordfører og hadde flere andre, politiske verv og styreverv. Jeg var yogainstruktør og instruktør i mindfulness og stressmestring. Jeg, som underviste andre i teknikker for å håndtere stress, opplevde selv å møte veggen på grunn av stress. På gode dager så jeg ironien i akkurat det, men jeg må også innrømme at jeg skammet meg. Det passet ikke med bildet jeg hadde av meg selv, som en som alltid hadde «mange baller i luften» og håndterte livet lett og med et smil. Det var i alle fall sånn jeg ønsket å fremstå. Å møte veggen opplevdes som et nederlag, og sommeren 2015 var for meg en mørk, lang sommer.

Det finnes ingen enkel vei tilbake etter en slik fysisk og psykisk utmattelse. Min vei ble å ta i bruk de metodene jeg underviste andre i, og faktisk bruke dem. Jeg fikk etter hvert min nydelige, lille baby, og i månedene etterpå gikk jeg utallige turer med vognen, og jeg tenkte, analyserte og prøvde å finne ut hva som hadde gjort at jeg lot det gå så langt at det sa stopp. Det var en krevende prosess, og jeg fikk mange, dype erkjennelser i denne perioden. Jeg innså at mange av de valgene jeg hadde tatt over flere år egentlig var i strid med mine indre verdier. Jeg måtte innrømme for meg selv at jeg hadde sagt ja til ting jeg egentlig ikke hadde lyst til eller tid til, fordi jeg ønsket at andre skulle tenke at jeg var «flink» og grei. En utrolig lite sjarmerende innsikt om seg selv. Jeg ble nødt til å ta grep.

De grepene jeg tok, og mine skråblikk rundt samfunnet vi lever i, ble utgangspunkt for boken jeg skrev, «Diagnose: Flink pike». I boken går jeg i dybden på de tre trinnene jeg har brukt for å skape en ny hverdag for meg selv og min familie. En hverdag med mindre stress, mer energi, og i tråd med de verdiene som er viktige for oss.

Her er en kort oversikt over mine tre trinn. Jeg kommer til å utdype hvert av disse i kommende blogginnlegg.

Les videre

3 enkle mindfulnessøvelser for barn

img_6566
Trenger barn stressmestring? Dessverre er det mye som tyder på det. Barn opplever økt grad av uro og stress, og de siste årene har flere eksperter uttalt at de er bekymret for barns stressnivå. Vi voksne er ofte mer opptatt av alle de oppgavene vi skal gjøre, enn å bare være tilstede sammen med barna. «Har du gjort leksene?» «Er du klar, skynd deg, det er snart trening!» «Har du pusset tennene?» Hverdagene er hektiske for de fleste av oss. Vi skal lage middager, følge opp fritidsaktiviteter, vaske klær, følge opp lekser og så mye mye mer. I tillegg har både barn og voksnes bruk av digitale medier endret måten vi forholder oss til hverandre. Hva gjør det med barn å stadig se foreldrenes blikk vendt mot en liten skjerm? Hvordan kan vi skape mer nærhet og dypere relasjoner når stadige pling fra sosiale medier tar oppmerksomheten bort fra samværet med hverandre? Og hva skjer med små, mottakelige hjerner med all den stimulien, lyden og støyen de utsettes for ved for mye bruk av digitale medier?

Les videre