– Derfor må du gå til skolen, sier jeg til 9 – åringen. Nyhetene surrer på TV-skjermen, og toppsaken er regjeringens etterlengtede klimamelding. Statsministeren feier kritiske røster om regnskogfond og månelandinger en anelse irritert til side, og stråler i det han sier: vi skal sykle!

– Han sa sykle, ikke gå, kommer det tørt fra 9 – åringen. Men det går ut på det samme, svarer jeg. Som den politisk korrekte mammaen jeg tross alt er, har jeg for lengst meldt guttene inn i Miljøagentene. Vi kildesorterer, bruker (i alle fall noen ganger) handlenett i stedet for plastikkposer og har installert varmepumpe. Jeg har mitt på det rene, konstaterer jeg fornøyd. Også klærne i huset er rene, vi vasker dem på 30 grader og lufttørker dem. Jovisst, alt på det rene.

– Men hva hjelper det på klimaet om du lar være å ta en ekstra sving innom skolen for å slippe meg av om morgenen når du likevel skal på jobb? Hvor mye mer CO2 slipper du ut på en sving? Jeg innser at jeg må gå mer i dybden. Forklarer sammenhenger om smeltende is, hav som stiger og faren for det biologiske mangfoldet. ”Tenke globalt, handle lokalt”. – Dessuten er det godt for kroppen å gå. Folkehelsen blir bedre, argumenterer jeg, og forklarer de bærende prinsippene for god folkehelse.  – Sånn er det med den saken, avslutter jeg dagens moralske leksjon. Selv ikke min kverulerende 9 – åring kan overgå den.

– Mamma. Du mener altså at temperaturen på jorden ikke stiger mer enn 2 grader hvis du ikke kjører meg til skolen. Og at jeg, som spiller fotball hver eneste dag, har godt av å gå til skolen. Min folkehelse blir bedre av det, altså. Jaja. Han setter seg opp i sofaen og kikker ut stuevinduet. Vårsolen skinner på lysegrønne bjørkeskudd.  – Siden en sving betyr så mye for verdenstemperaturen, har jeg løsning på hele klimaproblemene. Du får begynne å gå til jobb du også. Da redder du jo både klimaet og folkehelsen! Sånn er det med den saken, sier 9 – åringen og smiler fornøyd.